Etna Rosso: Fast aske og fersk lava
Oppdatert: 18. okt.
Vin 1: Girolamo Russo 'a Rina Etna Rosso 2022
Pris: 369,90
Varenr: 7310601
Vin 2: Planeta Etna Rosso Contrada Feudo di Mezzo 2024
Pris: 299,90
Varenr: 10205001
Etna Rosso smaker noe. Rød frukt og fast aske. Kirsebær og lilla blomst. Et finkornet tanningrep i munnhulen. I vulkanen Etna ble Zevs’ lyn og torden skapt, og siden har ingenting stått i ro på dette fjellet.
Zevs-historien kan riktignok ikke fullt ut verifiseres, men det underjordiske livet i vulkanen kan observeres nesten daglig. Stadig er det små og store eksplosjoner som slynger aske ut over de omliggende vinmarkene, og med ujevne mellomrom kastes både lava og røyk opptil flere tusen meter opp i lufta. På dette fjellet vokser det likevel vinranker, i et jordsmonn formet av vulkanutbrudd gjennom mange tusen år.
Hvordan får man til å lage vin i slike omgivelser? Vel, for det første dyrkes vinrankene i betryggende avstand til vulkanens krater. Etna er drøyt 3 000 meter høyt, men vinrankene klatrer sjelden over tusen meters høyde (noe som likevel plasserer vinmarkene blant de høyeste i Europa). Lavastrømmene følger bestemte baner i fjellet og unngår som oftest vinmarkene, annet enn for de aller største utbruddene. Da er det annerledes med asken, som er finkornet og jevnlig daler ned over vinmarkene som sort, smeltefri snø. På fjellsiden møtes disse to vulkanske komponentene og bidrar til at terroiret på Etna stadig er under konstruksjon.
Flerfoldige lokale vindruer vokser i dette jordsmonnet. Den klart viktigste for Etna Rosso heter Nerello Mascalese, som betyr den lille sorte fra Mascali, en landsby som ble begravd av lava så sent som i 1928. Spør du folk hva vinene herfra minner om vil de enten svare Pinot Noir, på grunn av den elegante frukten og floraliteten, eller Nebbiolo, fordi den kombinerer disse aromaene med et klart og tydelig tanninbitt.
Vinrankene som produserer Etna Rosso vokser i et belte gjennom nord-, øst- og sørsiden av vulkanen, fra rundt 400 til 1 000 meter over havet. Grovt sett kan man si at den kjølige nordsiden produserer de beste vinene, og det er særlig her den elegante Nerello Mascalese trives best. Også østsiden er kjølig, men er i hovedsak hjemsted for hvitvinsdruer. Sørsiden varmes opp både av solen og av ørkenvindene fra Sahara. Her trives Nerello Cappuccio, en rød drue som gjerne brukes i små mengder i Etna Rosso.
På hvilken side av vulkanen og hvor høyt over havet vinrankene vokser betyr mye for hvordan en Etna Rosso smaker. Det samme gjør naturlig nok blandingen av druer. Men det er selve fjellet som gir rødvinene herfra sitt særpreg; “places where the fabric of the earth has put itself in question,” som Salman Rushdie skriver i The Ground Beneath Her Feet.
Den vulkanske jorden på Etna er nemlig i bevegelse. Der Riesling-druene i Moseldalen borer røttene ned i skiferjord som kan være 400 millioner år gammel, er vinmarkene på Etna plantet på vulkansk jord som ble dannet for bare noen tusen eller iblant noen få hundre år siden. Det er et geologisk spedbarn, og inntil vulkanen en dag slukner blir jordsmonnet aldri voksent. Jorden får stadig påfyll av nye lag med aske. I tillegg restartes oppveksten hver gang vinmarkene rammes av et større utbrudd. Det har gitt Etna et jordsmonn som er variert, komplekst og uforutsigbart.
Det som er felles for jordsmonnet er at det i hovedsak består av lava, aske og sand. Det er en jordblanding som er porøs, og som slipper vannet lett gjennom. Vannstresset påvirker vekst, modning og størrelse på druene. Selve lavaen befinner seg også i ulike oppløsningsstadier, alt etter hvilket utbrudd som har vært med på å forme de forskjellige vinmarkene. Det får konsekvenser for porøsiteten i jorden og vannstresset druene utsettes for.
Begge dagens viner kommer fra nordsiden av vulkanen, men fra ulike stadier av den geologiske utviklingen. Begge har Nerello Mascalese som dominerende drue, og begge har iblandet en andel Nerello Cappuccio. Men der den første er en klassisk representant for nordside-stilen, representerer den andre vinen en nyere tradisjon på Etna, der enkelte mindre områder omtales som contrade – ja, enda en versjon av de franske cruene.
Girolamo Russo 'a Rina Etna Rosso 2022 er en blanding av druer fra fire ulike contradaer, på lavastrømmer som kan strekke seg flere titalls tusen år tilbake i tid. Vinmarkene ligger på 650-800 meter høyde, og vinen er gjennomsiktig og mursteinsrød. Den smaker modne kirsebær, røyk og aske, litt syltet frukt og rød og lilla blomst. Et alkoholnivå på 14,5% gir vinen god fylde og skjermes så vidt av den modne frukten. De finkornete tanninene sitter lenge, og en klar stålmineralitet mikser seg fint inn i aromabildet.
Planeta Etna Rosso Contrada Feudo di Mezzo 2024 kommer fra en av de største contradaene på Etna. Her vokser vindruene på 610 meters høyde, på jordsmonn som er omgitt av av lavastrømmer som er dannet helt frem til 1500-tallet. Vinen er blek og rød og smaker av røde og mørke kirsebær, jordbær og syrlig rød frukt, nesten rips, og hadde det ikke vært for det lille laget av aske og de tydelige tanninene kunne man trodd det var en Pinot Noir. Den har ett prosentpoeng lavere alkohol enn Girolamos vin, og den rene frukten får stå uforstyrret i ettersmaken.
Feudo di Mezzo har gode solforhold, og de fleste produsentene høster druene herfra relativt tidlig. Det bevarer den høye syren og de lyse, rene fruktsmakene. Selv om Girolamos vinmarker ligger høyere, høster de også rundt to uker senere. Det bidrar til at deres vin er fyldigere og mørkere. Girolamo blander 10% Cappuccio i sin vin, mens Planeta bruker 12%, noe som gir farge og krydder og litt mørkere frukt. Vinmonopolet har andre tall på begge vinene, men de er antakelig ikke oppdatert for disse årgangene.
Mange av Etna Rosso-vinene kan ha en aroma av aske eller røyk. Det betyr ikke at det finnes askekorn i selve vinen, like lite som det faktisk er salt, flint eller kritt i mineralske hvitviner. Forbindelser i vinmarkene og metoder i vinmakingen kan fremkalle aromastoffer som minner om en nytent peis eller en avkjølt vedovn om morgenen. Vi skal heller ikke undervurdere den menneskelige hjernens evne til å trekke forbindelser mellom asken vi vet finnes i lufta og aromaen vi kjenner i vinen.
Fokuset på contradaer er en del av en felles trend i vinverdenen, som jeg har omtalt tidligere i artiklene om Rioja, Chianti Classico og til og med Malbec fra Argentina. Det er i hovedsak en bra ting. Det gir mer informasjon til oss vinforbrukere, men også mer særpreg og utvikling i de ulike områdene. Etnas utfordring er at en contrada ofte kan bestå av lavastrømmer fra ulike tider og med ulike profiler. Grunnlaget er gjerne historisk og geografisk, og ikke først og fremst vitikulturelt. Det er mer et første skritt enn et endelig svar.
En annen trend på Etna er flere viner som er basert utelukkende på Nerello Mascalese. Også her minner utviklingen om Chianti Classicos reise fra 1990-tallet og frem til i dag. Økt fokus på jordsmonn vil gjerne medføre et økt fokus på en enkeltdrue. Men en annen årsak kan nok være at det er lettere å markedsføre enkeltdrueviner i det snevre rommet mellom Pinot Noir og Nebbiolo.
“Stability is what’s rare,” skriver Rushdie. Romanen hans var basert på legenden om Orfeus, muligens et av Zevs’ mytiske barnebarn. Hefaistos, guden for ild og smiekunst, hadde verkstedet sitt under Etna, og smidde gudens mektige lyn. Her ligger også monsteret Tyfon begravet, beseiret av Zevs selv.
Det er jaggu ikke rart at Etna aldri har stått i ro. Fortsatt smis det lyn i i vulkanens indre. Fortsatt truer fjellet med å begrave sine omgivelser. Fortsatt borer røtter seg ned i lavaen. Og grunnen under vinens røtter er stadig i bevegelse.
Vil du vite mer? Les gjerne “The New Wines of Mount Etna” av Benjamin North Spencer.
Neste gang: Riesling fra Rheingau smaker noe.
Kommentarer