Klassisk Rioja: Vanilje, lær, whisky og bær

Vin 1: Cune Gran Reserva 2018

Pris: 279,90

Varenr: 9419701

Vin 2: Muga Reserva 2021

Pris: 329,90

Varenr: 3098901

I Rioja er eikefat så viktig at flere av de største produsentene fortsatt lager sine egne eikefat. Her fra bøkkeriet til Bodegas Muga. (Foto: Bodegas Muga.)

Klassisk Rioja smaker noe. Krydder, vanilje og mørke bær. En liten eim av bourbon, sier noen (og mener det godt). Men først og fremst smaker det eik. Det var eiken som reddet Rioja, og fortsatt kan man kjenne smaken av takknemlighet i hver eneste fatlagrede vindråpe.

Kontrakten som reddet Rioja, inngått mellom markien av Riscal - på vegne av myndighetene i Rioja - og Jean "Cadiche" Pineau i 1862.

Mannen som reddet Rioja het Guillermo Hurtado de Amézaga y Zubia. I 1862 lokket han den franske vinmakeren Jean “Cadiche” Pineau ned fra Médoc med en enveisbillett på toget, en årslønn på tre tusen franc, og en gjensidig oppsigelsesklausul i kontrakten. Samme år kjøpte han det som antakelig var Riojas første amerikanske eikefat, “av samme type som de bruker i Bordeaux,” som han skrev til sine oppdragsgivere. Guillermo Hurtado de Amézaga y Zubia var den femte markien av Riscal, i dag navnet på en av Riojas eldste vinprodusenter.

I Rioja hadde adelsmenn og vinmakere lenge kastet lengtende blikk mot Medoc. Allerede på slutten av 1700-tallet forsøkte en idealistisk vinprodusent å lage vin etter den franske metoden, med eikefat og rene druer. Svaret fra de lokale myndighetene var å innføre en maksimumspris på vin, noe som gjorde nyvinningen ulønnsom. Hensikten var å beskytte de mindre innovative vinbøndene fra nye produkter som kunne utkonkurrere dem.

Men da Jean Pineau kom til Rioja i 1862 var situasjonen annerledes. Den lokale vinen var nå så billig at den ble brukt i mørtelproduksjon i stedet for vann. Det gjorde at selv myndighetene var med på laget. Pineau hadde vært kjellermester på Chateau Lanessan og fikk jobben med å lære spanske vinbønder hvordan druene skulle høstes, avstilkes, presses og gjæres. Men en minst like viktig ingrediens var tålmodighet: Vinen skulle ligge på de amerikanske eikefatene til den var klar til å drikkes. Resultatet ble en vinstil som ble kalt “Médoc Alaves”, etter det eldste av de tre områdene som i dag utgjør vinregionen Rioja.

Medoc Alaves med distinksjoner fra utstillingene i Bayonne og Bordeaux på 1860-tallet.

Médoc Alaves var vellykket, men kortlivet. Som når Flight of the Conchords tar slutt etter bare to sesonger. Vinen havnet på bordet til dronning Isabel II av Spania og vant utmerkelser på vinmesser i selveste Frankrike. Men for vinbøndene i Rioja ble belastningen for stor. Vinen var mer moderne enn det spanske markedet var klar for, og inntjeningen forsvant. Etter fem år ble Pineaus kontrakt sagt opp.

Så når du hører den offisielle historien om Rioja i dag, begynner den gjerne et drøyt tiår senere. Phylloxeraen traff Bordeaux på 1870- og 80-tallet, og franskmennene begynte å importere vin fra Rioja for å blande den med sine egne druer. Det var viktig for økonomien i Rioja, og det er ikke tilfeldig at mange av de klassiske vinhusene ble startet i disse årene. Men den franske handelen ble godt hjulpet av at vinbøndene i Rioja allerede hadde fått opplæring i å lage vin på Bordeaux-måten. Den franske koblingen var på plass forlengst. 

Arven etter Médoc Alaves er synlig i begge dagens viner. Men de to vinene står også på hver sin side av et brudd. Etter hundre år med amerikansk eik begynte kritikken å sive frem på 1970- og 80-tallet. Amerikansk eik gir smak av kokos, dill, kanel og vanilje, aromaer som viste seg å gli godt sammen med den mørke bærsmaken fra druene. Men kritikerne har også pekt på en bismak.

Jeg drikker lite amerikansk whisky. "Lite" er faktisk en overdrivelse i denne sammenhengen. Jeg drikker null. Men jeg vet at det menes som et kompliment når Rioja beskrives som “bourbon for mealtime”, eller når det hevdes Rioja har en “distinct whiff of Jim Beam”. Rioja og bourbon har ikke felles opphav, men de har en felles, fjern slektning: Begge lagres på amerikansk eik.

Derfor blir de særegne aromaene fra de amerikanske fatene også omtalt som “whisky lactones”. Det har vært med på å drive enkelte produsenter over på franske fat. Fransk eik gir mindre egen smak og lar druene få mer plass. For noen vinmakere ble dette en liten justering av stilen. For andre ble det et avgjørende steg vekk fra en hundreårig tradisjon.

Størrelsen på dette steget – altså andelen franske eikefat – er en av de viktigste forskjellene på dagens to viner.

Cune Gran Reserva 2018  er laget av en av de klassiske vinprodusentene i Rioja. CVNE ble etablert under phylloxera-boomen i 1879, og er i dag et konglomerat med en lang rekke viner. Mange av dem har et innslag av fransk eik. Det har også denne vinen, som har ligget i to år på en kombinasjon av 70% amerikansk eik og 30% fransk.

Til tross for det franske innslaget er den amerikanske dominansen tydelig. Eikefatene gir en smak av kanel, kardemomme og vanilje. Fataromaene blandes med smaken av mørke bær. Vinen har blitt lagret i tre år på flaske, noe som gjør at den smaker av tørkede bær heller enn friske. Flaskelagringen bidrar også til at vinen får aromaer av lær og tobakk.

Muga Reserva 2021 har en motsatt miks. Bodegas Muga har vært druedyrkere siden 1932, men begynte ikke å produsere egne viner før i 1967. Som en nykomling, relativt sett, kan det ha vært lettere for dem å kaste seg på den franske bølgen. De fleste vinene deres er i dag dominert av fransk eik. Denne vinen har også ligget i to år på eikefat, men fatene er 80% franske og bare 20% amerikanske.

Den franske dominansen gjør at vinen har langt mindre smak av krydder, og mer smak av kaffe og kull. Etter fatlagringen har vinen ligget ett år på flaske. Det gir en friskere og tydeligere frukt enn i Cunes Gran Reserva.

Det er urettferdig – men selvfølgelig også et poeng – at vi kommer helt ned hit før jeg nevner druene som brukes i Rioja. Tempranillo har vært hoveddruen gjennom det meste av Riojas moderne historie, og dominerer også begge disse vinene. I tillegg har begge en liten andel av de lokale druene Graciano og Mazuelo, slik mange klassiske Riojaer har. De supplerer Tempranillo på friskhet, tanniner og enkelte aromaer.

I tillegg gjør Muga som mange andre Rioja-produsenter og blander inn en betydelig andel Garnacha – her på 20%. Garnacha tåler varme bedre enn mange andre rødvinsdruer. Den gir klar rød frukt og litt ekstra krydderpreg. Den kan trekke både tanninnivået og syrenivået ned. Det fører gjerne til rundere, fruktigere og mer tilgjengelige viner.

Dermed er det til sammen tre ting som utgjør forskjellen på hvordan disse to vinene smaker. Det ene er hvilke typer eik som brukes. Det andre er lagringstiden på flaske. Det tredje er innslaget av Garnacha.

Eikebruken har blitt en merkevare for Rioja. Men den kan også være et problem. Hele klassifiseringssystemet i Rioja har inntil nylig vært basert utelukkende på hvor lenge vinene har vært lagret, først på eik og så på flaske, sortert inn i merkelappene Crianza, Reserva og Gran Reserva. Disse betegnelsene forteller ingenting om modningen på druene eller kvaliteten på vinmarken. En yngre og enklere Crianza kan smake tre og vaniljesaus. En dårlig laget Gran Reserva kan smake eik, sprit og papp. 

Riojas nye vinregulering jobber på tvers.

Derfor ønsker en ny generasjon vinmakere mer fokus på druenes opphavssted. De tre underområdene Rioja Alta, Rioja Alavesa og Rioja Oriental er i dag sjelden synlige på etikettene. Det skal en ny klassifisering endre på. Den gir i tillegg produsenten mulighet til å merke vinen med rundt 150 ulike opphavskommuner, og omtrent like mange unike og navngitte vinmarker.

Det er en utvikling vi kjenner fra flere andre vinområder. Barolo har fått sine MGA’er, Chianti Classico sine UGA’er, og tysk vin sine GG’er. Etter å ha vendt blikket mot Bordeaux i nesten 250 år skal også Rioja nå tenke mer som Burgund.

Eiken er fortsatt viktig i Rioja. Den er så viktig at flere av de største produsentene fortsatt lager sine egne eikefat – og rebellen Muga er blant dem. De bestiller eikestaver, frakter dem med tog eller skip, lar dem ligge til utvasking og tørking i et par år, brenner dem på innsiden og ferdigstiller eiketønnene på gården. Det er en praksis du ikke finner i mange andre vinområder i verden.

Jean Pineau flyttet aldri tilbake til Frankrike. Når man først har fått smaken på Rioja, er det vanskelig å gi seg. Da myndighetene sa opp kontrakten hans, ble han ansatt som vinmaker hos markien av Riscal i stedet. Han fortsatte å videreutvikle Rioja-stilen, og i 1878 vant vinen hans "Diplôme d’Honneur" på verdensutstillingen i Paris, en utmerkelse som fortsatt pryder mange av Marqués de Riscals etiketter.

Klassisk Rioja vil leve videre. Men historien tar ikke slutt. Nye, flinke folk vil lage ny, god vin. Også moderne Rioja smaker noe. Nøyaktig hva må vi komme tilbake til senere.

* Vil du vite mer om Marqués de Riscal, Medoc Alaves og Riojas tidlige vinhistorie? Da anbefales “The History of Rioja Wine: Tradition and Invention” av Ludger Mees. Den kan kjøpes og leses digitalt her.

Neste gang: Albariño smaker noe.