Oppdatert: 22. okt.
Vin 1: Robert Weil Kiedricher Riesling Trocken 2025
Pris: 340,00
Varenr: 19387801
Vin 2: Balthasar Ress Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Erste Lage 2023
Pris: 399,90
Varenr: 19802901
Riesling fra Rheingau smaker noe. Gul frukt og gummibåt. Eple og honningmelon. Mineraler og syre. Ja, og litt sukker, da.
Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus. Det samme kan man si om tysk Riesling. Riktignok må vi presisere at vi her snakker om den østerriksk-prøyssiske krigen i 1866, også kjent som “syvukerskrigen” etter prøyssernes hurtige seier. Som en del av krigsbyttet annekterte Preussen hertugdømmet Nassau, og året etter kom Weinbau-Karte des nassauischen Rheingau, utarbeidet av Dr. Friedrich Dünkelberg. Det er et av verdens eldste klassifiseringskart over vinmarker.
Riesling hadde vært dyrket i området her i lang tid allerede, antakelig i flere århundrer. På slutten av 1800-tallet var tysk Riesling kjent for å være lagringsdyktig og velsmakende, og mange av de beste vinene var tørre eller halvtørre. Vinhandelen var også svært innbringende. “Rhine Riesling was the best and most expensive still white wine in the world,” skriver vinforfatteren Anne Krebiehl. Alt så i grunnen lyst ut. Så fulgte flere tiår med tysk selvdestruksjon.
Feilene som ble gjort på 1900-tallet er nesten for mange til å nevnes. Fokuset på vinmarker forsvant. Vinene ble søtere og søtere, og av stadig lavere kvalitet. Eksportmarkedene forduftet etter to brutale verdenskriger. En ny vinlov i 1971 skulle rette opp feilene, men endte opp med å gjøre situasjonen for tysk vin enda verre.
Tysklands største problem som vindyrkende nasjon har vært at klimaet ikke alltid har gitt fullmodne druer. Allerede på 1700-tallet begynte vinprodusentene i Rheingau å sette til side noen av de beste vinene for å sikre en inntektsstrøm også i magre år. Disse vinene ble kalt Cabinet, etter de små kjellerrommene der vinene ble lagret. Omtrent på samme tid oppsto også begrepene Spätlese og Auslese, basert på innhøstingstidspunkt eller -metode. Sammen med de senere begrepene Beerenauslese, Trockenbeerenauslese og Eiswein er dette kjent som Prädikat-stilene i tysk vin.
På grunn av det vanskelige klimaet innførte vinloven av 1971 modningsnivå som viktigste kvalitetsmarkør. Prädikatvinene ble nedfelt som høyeste kvalitetsnivå, og de ulike stilene ble innbyrdes sortert etter mostvekten, det vil i hovedsak si sukkermengden, i de innhøstede druene. Cabinet, en gang en betegnelse på de beste og mest lagringsdyktige vinene, ble til Kabinett, den enkleste av de nydefinerte stilene. Under Prädikatvinene kom Qualitätswein som nivå nummer to, et nivå som var så vidtfangende at de to betegnelsene som befant seg på tredje og fjerde nivå - Landwein og Tafelwein - bare i begrenset grad har vært i bruk.
Samtidig ble tretti tusen vinmarksnavn slått sammen og forenklet til omtrent en tidel. Enkelte av de prestisjefylte Prädikatvinene viste seg å være tilsatt sukker, og de billige, dårlige vinene utkonkurrerte det som fantes av kvalitetsprodukter. Ved inngangen til 1980-tallet var omdømmet til tysk vin verre enn noen gang.
Men så kom 1984. Apple lanserte Macintosh, Arne Treholt ble arrestert, og det gamle huset til Lars Fredrik Beckstrøm sto og ristet lenge etter at trailerne hadde kjørt forbi. Samme år oppsto Vereinigung der Charta-Weingüter i Rheingau, et slags arkitekturopprør for vinmakere.
De hentet frem klassifiseringsarbeidet som var gjort av Dr. Dünkelberg og hans etterfølgere på slutten av 1800-tallet, og slo seg etter hvert sammen med den nasjonale vinmakerorganisasjonen VDP. Resultatet ble et kartleggingsarbeid som skulle sortere de beste vinmarkene inn i Erste Lagen og Grosse Lagen, Tysklands versjoner av Premier og Grand Cru.
I 2002 kom de første vinene fra de beste vinmarkene på markedet, kalt Grosses Gewächs, som oftest bare forkortet til GG – og alt dette foregikk innenfor den enorme “nest beste”-kategorien kalt Qualitätswein. Prädikatvinene ble satt i skyggen. På tjue år var tysk hvitvin snudd på hodet.
Midt i alt dette – bokstavelig talt – var Rheingau. Rhinen renner i hovedsak fra sør til nord, men akkurat i Rheingau er det som om vinguden selv har strukket en hånd ned fra oven og laget en knekk i elva. Ved Mainz og Wiesbaden gjør Rhinen en krapp sving og beveger seg i en mer eller mindre rett linje vestover i noen kilometer. Det skaper sørvendte åssider på nordsiden av elva. Vinmarkene her får raust med sol på dagtid, men det er fortsatt kjølig og ofte vindfullt på nettene, noe som bremser tempoet i modningen.
Mange vinmakere vil med stolthet fortelle deg at Rheingau kombinerer det beste fra de andre tyske Riesling-områdene, og ikke minst unngår det verste. “They shy away from extremes,” sier vinmakeren Robert Weil om vinene herfra. Det er en sentrumsorientert vin. Hvis Gullhår hadde vært voksen ville hun takket nei til den høye syren i Mosel og den tropiske fylden i Pfalz og drukket Riesling fra Rheingau helt til bjørnene kom hjem.
Selv om det er et lite område – mindre enn 50 kilometer i luftlinje fra ende til ende – byr Rheingau på stor variasjon både i jordsmonn, avstand til elva og høyde og innretning på vinmarkene. Grovt sett kan man dele området inn i fire. Den vestligste delen, rundt Rüdesheim, er preget av bratte skråninger og skifer- og kvartsittjord. Midtpartiet er delt i to, der de relativt sett lavtliggende vinmarkene ved Eltville og Johannisberg får gode mengder sol og har et jordsmonn bestående av sand og leire, mens de høyereliggende vinmarkene rundt Kiedrich har skiferliknende jord og kjøligere netter. Helt mot øst, ved elva Main som kommer rennende fra Frankfurt inn i Rhinen, er det ofte varmere dager og leire og kalk i jorda.
Det gir et spenn i Rheingau-vinene fra de fruktige og aromatiske til de stramme og mineralske. Likefullt er vinene her klassisk Riesling. Vinene har høy syre og en klar og tydelig frukt, som kan spenne fra kjølige gule og grønne epler, til frodigere aromaer som aprikos og mango.
Et kjennetegn for mange Riesling-viner er lukten av gummibåt, hageslange eller badeand, som er en del av det større aromariket kalt petroleum. Rieslinger kan også lukte parafin, dieselaggregat eller motorolje, avhengig blant annet av mengden solskinn druene ble utsatt for under modningen og hvor lenge vinene har vært lagret. Det skyldes et stoff i druene som heter TDN, og som Riesling har litt mer av enn andre druer. Noe av dette kjenner vi også i dagens to viner.
Robert Weil kjøpte sine første vinmarker i Kiedrich i 1867, samme år som Dr. Dünkelberg publiserte sitt vinmarkskart. Weil lager vin fra flere klassifiserte vinmarker i dette området, men Robert Weil Kiedricher Riesling Trocken 2025 har status som en Ortswein, altså tilsvarende en Village-vin i Burgund – nivået under de to vinmarksklassifiseringene Erste og Grosse Lage.
Vinmarkene i Kiedrich er relativt kjølige, og vinen smaker både gult og rødt eple, litt stikkelsbær og honningmelon. Den har et snev av salt og det jeg kaller stålmineralitet, altså smaken av å slikke på rustfritt stål (vi har alle gjort det). Gummibåtfaktoren – lukten av en gummibåt som settes på vannet – er lav på denne, men den merkes som et tynt lag over frukten. Syren er høy, men balanseres av en liten restsødme i vinen.
Balthasar Ress har hatt aktivitet i Rheingau siden 1870-tallet, i starten som restaurant, og det var først på 1950-tallet at de overtok dagens vinmarker i Rüdesheim. En av vinmarkene var Bischofsberg, nå klassifisert som Erste Lage, som ligger på et slakere platå og har mer av det som kalles løssleire i jordsmonnet. Det gir en jord som holder bedre på vann, noe som kan gi en jevnere modning av druene. Det bidrar til at vinen er tydelig aromatisk. Balthasar Ress Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Erste Lage 2023 har et klart preg av den velkjente gummiaromaen, i tillegg til aprikos, fersken og cantaloupemelon og et innslag av gule frukter.
Den har mindre mineralitet enn Kiedrich-vinen, men et lite snev av salt kan kjennes også her. Syren er høy og har nesten ingen restsødme å lene seg på, men dempes likevel av fruktsødmen i de saftige aromaene. Vinene viser to versjoner av Rheingaus gylne middelvei, der særlig varmen i lufta og vannet i jorda bidrar til de små, men klart merkbare forskjellene.
Selv om tysk vin er på rett spor er det ikke mangel på skjær i sjøen. “Rheingau viticulture will always remain a lottery,” skrev Dr. Dünkelberg, og det har vært debatt om vinmarkenes kvalitet helt siden hans egen kartlegging for mer enn 150 år siden. At klassifiseringen har vært gjort av en medlemsorganisasjon, og ikke som en del av den nasjonale vinlovgivningen, har også ført til interne konflikter, der bl.a. vinprodusenten Georg Breuer har meldt seg ut, og ikke lenger kan pynte sine beste viner med det velkjente GG-merket, selv om vinmarkene er de samme som før.
Også her ligger det heldigvis an til en bedring. I 2021 ble den tyske vinloven endret, og tar nå inn i seg druenes geografiske opphavssted. I juni i år ble det også nedsatt en egen komité for Klassifikation Erster und Grosser Lagen in Deutschland som skal sikre en felles forståelse mellom VDP og andre aktører av hva som anses som de beste vinmarkene.
Uansett er det et stort fremskritt at kvaliteten nå er definert ut fra voksested og ikke ut fra modningsnivå. Det skyldes at opprørerne på 80-tallet ikke fant seg i det dårlige omdømmet tysk vin hadde pådratt seg. Men det skyldes også at klimaet har blitt varmere. Selv de kjøligste områdene får nå modne druer mer eller mindre hvert år. “Sola viste seg,” synger Beckstrøm, “det var det som skulle til.”
Vil du vite mer? Les «Wines of Germany» av Anne Krebiehl eller «Tørr tysk Riesling» av Arne Ronold.
Neste gang: Barbera fra Nizza smaker noe.
