Albariño: Sommer, salt og sitronskall

Vin 1: Zarate Albariño 2024

Pris: 279,90

Varenr: 309001

Vin 2: La Val Albariño 2023

Pris: 249,90

Varenr: 15789401

Mange av pergolaene i Rías Baixas strekker seg nesten helt ned til vannet. (Foto: Xurxo Lobato / CRDO Rías Baixas)

Albariño smaker noe. Sitrus og syre. Gul blomst og tropisk frukt. Drueskall som kan stå i en storm. Og så er det salt, da. Eller er det egentlig det?

Det er noe svevende med Albariño. I det spanske fjordområdet Rias Baixas er vinrankene flettet i pergolaer og utgjør en form for hengende hager. Det gjør at den friske vinden fra Atlanterhavet får flomme fritt rundt drueklasene. Vinden fjerner råte og muggsopp og andre fareelementer som ellers kan ramme vindruer i fuktige områder.

I gamle dager kunne man til og med ha griser gående og diverse buskvekster voksende under pergolaene. Det har gitt en mulighet til å drive landbruk i to etasjer. Hvert kvadrat med drueplanter er en arealeffektiv hybel med hems.

Fjordlandskapet og nærheten til havet har bydd på to andre særtrekk. Historisk sett har mennene vært på havet mens kvinnene har drevet småbrukene. Det har ført til at Rias Baixas selv i dag har en høyere andel kvinnelige vinmakere enn mange andre regioner. Den lange og komplekse kystlinjen har også gjort denne delen av Galicia populær for smuglere. Bare i fjor konfiskerte politiet 11 tonn kokain fra skip og ubåter i området. Smuglingen er faktisk så velkjent at det finnes en egen Netflix-serie om fenomenet (dessverre deaktivert i Norge akkurat nå).

Historien om Rias Baixas er egentlig helt ute av synk. Pergola-systemet har vært i bruk her siden middelalderen, men den offisielle vinregionen er mindre enn førti år gammel. Bodegas Zarate, en av de viktigste produsentene, har dyrket vin i mer enn tre hundre år, men de ble ikke pionerer før på 1950-tallet. Druene henger høyt i pergolaene for å beskytte dem mot fukt og råte fra sjølufta, men flere av vinmarkene går nesten ned til bredden av sjøen de skal beskyttes mot. I tillegg er Rias Baixas et furet og værbitt landområde, plassert i sydenlandet Spania. Hele stedet er fullt av motsetninger.

I dette landskapet har Albariño eksistert i minst tusen år. Opprinnelig trodde man at navnet, der alba betyr hvit og riño kunne gi en kobling til Rhinen, betød at druen var i slekt med Riesling, og at vinrankene ble fraktet hit av pilgrimer på vei til Santiago de Compostela. Men vitenskapen har en tendens til å motbevise pilgrim-relaterte myter. I dag viser DNA-analyser at Albariño ikke er i slekt med Riesling i det hele tatt, men har hele sitt opphav og sin familie i dette området i Nordvest-Spania. 

Ernesto Zarate i midten med vinnertrofeet, mens Bernardino Quintanillo (med solbriller) aksepterer nederlaget. (Foto: Wines of Galicia)

Men selv om Albariño har vært en del av familien, har den aldri sittet på enden av bordet. Det endret seg rundt 1950, da Ernesto Zarate og Bernardino Quintanillo startet en mer eller mindre vennskapelig rivalisering om hvem som kunne lage den beste vinen basert utelukkende på Albariño. Snart tok de kampen ut i gatene, som det heter. De organiserte en vinsmaking i den dengang fattige kystbyen Cambados. De ble en årlig happening i Rias Baixas. Zarate vant tre år på rad. 

Så gjennomførte Zarate et PR-grep Don Draper ville vært stolt av. Han trakk vinene sine fra konkurransen og erklærte at han ikke ville vende tilbake før minst én annen produsent hadde nådd hans nivå. Konkurransen har fortsatt, i dag under navnet Festa do Albariño, men ingen annen produsent har gjentatt Zarates seiersrekke. I mer enn sytti år har Bodegas Zarate latt være å konkurrere, og dermed opprettholdt ideen om at de - i likhet med druerankene - henger litt høyere enn omgivelsene.

Det var ikke tilfeldig at Albariño ble valgt til familieoverhode blant druene i Rias Baixas. Loureiro, Treixadura og andre fettere og nevøer kunne tilby frukt, fylde eller struktur, men bare Albariño kunne gjøre alt på én gang (sett inn valgfri sjokoladeegg-referanse her). Albariño gir aromaer av fersken, melon og sitrus. Den smaker hvit og gul blomst og noen ganger litt parfyme. Den holder godt på syren og er stabil under gjæring. Den har tykt skall, noe som gir enda en fordel når den skal stå imot angrep fra mugg og råte. Det er en drømmedrue i et hardbarket landskap.

Det som gjør at man overlever blir fort en del av ens grunnleggende identitet. Skallet er ikke bare en livvest, det er også en markør. Det gir vinen ørlite mer farge enn mange andre hvitviner. Men det viktigste bidraget ligger i smaken. Drueskallet gir vinen det vi kaller fenolsk bitterhet. 

Bitterhet i vin kan ta mange former. Den kan smake som sur kaffe eller overtrukket te. Den kan smake som hvit mandel eller grønn stilk. Bitterheten i Albariño smaker som skallet på en sitron. Det er en fruktig bitterhet. 

Over alt dette ligger det et lite lag av salt. Salinitet er en del av smakskomplekset mineralitet, som i vinverdenen er i ferd med å bli et lite minefelt. Det skyldes blant annet at opphavet til disse aromaene ser ut til å være helt kontraintuitiv. Havnære områder lager viner med saltsmak, men det skyldes ikke at sjøsprøyten blander seg direkte inn i druemosten. Hvitviner som vokser på kalkstein smaker kalk, kritt og flint, men det ser ut til å ha lite med selve steinene å gjøre. I stedet kan disse aromaene skyldes en kombinasjon av syrenivå, vannstress, fruktmodning og næringsstoffer. Akkurat som at vinene verken inneholder fersken, melon eller blomst, inneholder de heller ikke salt. De bare smaker sånn. Det beste er å akseptere det og gå videre.

De fem underregionene i Rías Baixas.

Rias Baixas er inndelt i fem underområder, som på ingen måte er likeverdige. Det største området, Val do Salnes, står for to tredjedeler av produksjonen. Det nest største, Condado do Tea, står for nærmere en fjerdedel. Kanskje har du hørt om O Rosal, som gir fruktige viner, ofte laget på mer enn én drue. De to siste, Sotomayor og Ribeira do Ulla, er langt sjeldnere å se.

Val do Salnes er mest eksponert mot havet. Det er kjølig, fuktig og maritimt. Condado do Tea ligger lengst sør og lengst inn i landet. Der er det varmere og tørrere. Fra disse to områdene kommer dagens to viner. De representerer ytterpunktene i Rias Baixas – riktignok ytterpunkter på nivå med da Knut Arild Hareide fortalte at han hører på “alt fra Sigvart Dagsland til Bjørn Eidsvåg”.

Zarate Albariño 2024 er fra Val do Salnes, laget av pionérens etterkommere. Smaken er gul og hvit. Det er plomme, fersken og blomster. Zarate har vært skånsom med skallkontakten, og bitterheten er minimal. Det er høy syre, som i alle viner fra dette området. Det er salt. Den er laget for sommerdager på terrassen med østers og annen sjømat man kan plukke i vannkanten.

La Val Albariño 2023 er mer av en nykommer fra Condado do Tea. I likhet med mange andre moderne produsenter – særlig de som ligger i betryggende avstand til havet – har de tonet ned bruken av pergola og funnet andre måter å unngå fuktskader på. Klimaet gjør at frukten er gul og oransje, samtidig som syren er litt lavere. Også her er det salt. Og det er mer bitterhet enn i Zarates vin. La Val lar 40% av druemosten ha fire timers kontakt med drueskallet under gjæringen. Som så ofte ellers i livet er bitterheten kalkulert og selvvalgt.

Bitterheten gir motstand. Den gir en liten reduksjon i terrassefaktoren. Men den gjør også vinen vennligere innstilt til litt fløte i sausen eller litt stekeskorpe fra grillen. Dagens to viner har forskjellig klima og ulik avstand til havet, men likevel er det vinmakerens beslutning om skallkontakt som utgjør den viktigste forskjellen.

Dagens to viner skraper bare i (den ganske tykke) overflaten i Rias Baixas. Under overflaten er det vinmakernes beslutninger og utprøvinger som dominerer. En økende andel viner lagres nå en periode på gjærrestene, noe som gir økt fylde og litt rundere syre. Noen lar vinene ligge litt på eikefat. Både musserende vin og oransjevin utgjør en voksende - dog liten - andel av produksjonen.

Rias Baixas er ung vinregion med bokstavelig talt dype røtter. Men mellom det svevende og det jordnære er det god plass til nye pionérer. Livet under overflaten kan være vel så spennende. Det får bli tema for en senere artikkel.

Neste gang: Chenin Blanc smaker noe.

Klassisk Rioja: Vanilje, lær, whisky og bær

Vin 1: Cune Gran Reserva 2018

Pris: 279,90

Varenr: 9419701

Vin 2: Muga Reserva 2021

Pris: 329,90

Varenr: 3098901

I Rioja er eikefat så viktig at flere av de største produsentene fortsatt lager sine egne eikefat. Her fra bøkkeriet til Bodegas Muga. (Foto: Bodegas Muga.)

Klassisk Rioja smaker noe. Krydder, vanilje og mørke bær. En liten eim av bourbon, sier noen (og mener det godt). Men først og fremst smaker det eik. Det var eiken som reddet Rioja, og fortsatt kan man kjenne smaken av takknemlighet i hver eneste fatlagrede vindråpe.

Kontrakten som reddet Rioja, inngått mellom markien av Riscal - på vegne av myndighetene i Rioja - og Jean "Cadiche" Pineau i 1862.

Mannen som reddet Rioja het Guillermo Hurtado de Amézaga y Zubia. I 1862 lokket han den franske vinmakeren Jean “Cadiche” Pineau ned fra Médoc med en enveisbillett på toget, en årslønn på tre tusen franc, og en gjensidig oppsigelsesklausul i kontrakten. Samme år kjøpte han det som antakelig var Riojas første amerikanske eikefat, “av samme type som de bruker i Bordeaux,” som han skrev til sine oppdragsgivere. Guillermo Hurtado de Amézaga y Zubia var den femte markien av Riscal, i dag navnet på en av Riojas eldste vinprodusenter.

I Rioja hadde adelsmenn og vinmakere lenge kastet lengtende blikk mot Medoc. Allerede på slutten av 1700-tallet forsøkte en idealistisk vinprodusent å lage vin etter den franske metoden, med eikefat og rene druer. Svaret fra de lokale myndighetene var å innføre en maksimumspris på vin, noe som gjorde nyvinningen ulønnsom. Hensikten var å beskytte de mindre innovative vinbøndene fra nye produkter som kunne utkonkurrere dem.

Men da Jean Pineau kom til Rioja i 1862 var situasjonen annerledes. Den lokale vinen var nå så billig at den ble brukt i mørtelproduksjon i stedet for vann. Det gjorde at selv myndighetene var med på laget. Pineau hadde vært kjellermester på Chateau Lanessan og fikk jobben med å lære spanske vinbønder hvordan druene skulle høstes, avstilkes, presses og gjæres. Men en minst like viktig ingrediens var tålmodighet: Vinen skulle ligge på de amerikanske eikefatene til den var klar til å drikkes. Resultatet ble en vinstil som ble kalt “Médoc Alaves”, etter det eldste av de tre områdene som i dag utgjør vinregionen Rioja.

Medoc Alaves med distinksjoner fra utstillingene i Bayonne og Bordeaux på 1860-tallet.

Médoc Alaves var vellykket, men kortlivet. Som når Flight of the Conchords tar slutt etter bare to sesonger. Vinen havnet på bordet til dronning Isabel II av Spania og vant utmerkelser på vinmesser i selveste Frankrike. Men for vinbøndene i Rioja ble belastningen for stor. Vinen var mer moderne enn det spanske markedet var klar for, og inntjeningen forsvant. Etter fem år ble Pineaus kontrakt sagt opp.

Så når du hører den offisielle historien om Rioja i dag, begynner den gjerne et drøyt tiår senere. Phylloxeraen traff Bordeaux på 1870- og 80-tallet, og franskmennene begynte å importere vin fra Rioja for å blande den med sine egne druer. Det var viktig for økonomien i Rioja, og det er ikke tilfeldig at mange av de klassiske vinhusene ble startet i disse årene. Men den franske handelen ble godt hjulpet av at vinbøndene i Rioja allerede hadde fått opplæring i å lage vin på Bordeaux-måten. Den franske koblingen var på plass forlengst. 

Arven etter Médoc Alaves er synlig i begge dagens viner. Men de to vinene står også på hver sin side av et brudd. Etter hundre år med amerikansk eik begynte kritikken å sive frem på 1970- og 80-tallet. Amerikansk eik gir smak av kokos, dill, kanel og vanilje, aromaer som viste seg å gli godt sammen med den mørke bærsmaken fra druene. Men kritikerne har også pekt på en bismak.

Jeg drikker lite amerikansk whisky. "Lite" er faktisk en overdrivelse i denne sammenhengen. Jeg drikker null. Men jeg vet at det menes som et kompliment når Rioja beskrives som “bourbon for mealtime”, eller når det hevdes Rioja har en “distinct whiff of Jim Beam”. Rioja og bourbon har ikke felles opphav, men de har en felles, fjern slektning: Begge lagres på amerikansk eik.

Derfor blir de særegne aromaene fra de amerikanske fatene også omtalt som “whisky lactones”. Det har vært med på å drive enkelte produsenter over på franske fat. Fransk eik gir mindre egen smak og lar druene få mer plass. For noen vinmakere ble dette en liten justering av stilen. For andre ble det et avgjørende steg vekk fra en hundreårig tradisjon.

Størrelsen på dette steget – altså andelen franske eikefat – er en av de viktigste forskjellene på dagens to viner.

Cune Gran Reserva 2018  er laget av en av de klassiske vinprodusentene i Rioja. CVNE ble etablert under phylloxera-boomen i 1879, og er i dag et konglomerat med en lang rekke viner. Mange av dem har et innslag av fransk eik. Det har også denne vinen, som har ligget i to år på en kombinasjon av 70% amerikansk eik og 30% fransk.

Til tross for det franske innslaget er den amerikanske dominansen tydelig. Eikefatene gir en smak av kanel, kardemomme og vanilje. Fataromaene blandes med smaken av mørke bær. Vinen har blitt lagret i tre år på flaske, noe som gjør at den smaker av tørkede bær heller enn friske. Flaskelagringen bidrar også til at vinen får aromaer av lær og tobakk.

Muga Reserva 2021 har en motsatt miks. Bodegas Muga har vært druedyrkere siden 1932, men begynte ikke å produsere egne viner før i 1967. Som en nykomling, relativt sett, kan det ha vært lettere for dem å kaste seg på den franske bølgen. De fleste vinene deres er i dag dominert av fransk eik. Denne vinen har også ligget i to år på eikefat, men fatene er 80% franske og bare 20% amerikanske.

Den franske dominansen gjør at vinen har langt mindre smak av krydder, og mer smak av kaffe og kull. Etter fatlagringen har vinen ligget ett år på flaske. Det gir en friskere og tydeligere frukt enn i Cunes Gran Reserva.

Det er urettferdig – men selvfølgelig også et poeng – at vi kommer helt ned hit før jeg nevner druene som brukes i Rioja. Tempranillo har vært hoveddruen gjennom det meste av Riojas moderne historie, og dominerer også begge disse vinene. I tillegg har begge en liten andel av de lokale druene Graciano og Mazuelo, slik mange klassiske Riojaer har. De supplerer Tempranillo på friskhet, tanniner og enkelte aromaer.

I tillegg gjør Muga som mange andre Rioja-produsenter og blander inn en betydelig andel Garnacha – her på 20%. Garnacha tåler varme bedre enn mange andre rødvinsdruer. Den gir klar rød frukt og litt ekstra krydderpreg. Den kan trekke både tanninnivået og syrenivået ned. Det fører gjerne til rundere, fruktigere og mer tilgjengelige viner.

Dermed er det til sammen tre ting som utgjør forskjellen på hvordan disse to vinene smaker. Det ene er hvilke typer eik som brukes. Det andre er lagringstiden på flaske. Det tredje er innslaget av Garnacha.

Eikebruken har blitt en merkevare for Rioja. Men den kan også være et problem. Hele klassifiseringssystemet i Rioja har inntil nylig vært basert utelukkende på hvor lenge vinene har vært lagret, først på eik og så på flaske, sortert inn i merkelappene Crianza, Reserva og Gran Reserva. Disse betegnelsene forteller ingenting om modningen på druene eller kvaliteten på vinmarken. En yngre og enklere Crianza kan smake tre og vaniljesaus. En dårlig laget Gran Reserva kan smake eik, sprit og papp. 

Riojas nye vinregulering jobber på tvers.

Derfor ønsker en ny generasjon vinmakere mer fokus på druenes opphavssted. De tre underområdene Rioja Alta, Rioja Alavesa og Rioja Oriental er i dag sjelden synlige på etikettene. Det skal en ny klassifisering endre på. Den gir i tillegg produsenten mulighet til å merke vinen med rundt 150 ulike opphavskommuner, og omtrent like mange unike og navngitte vinmarker.

Det er en utvikling vi kjenner fra flere andre vinområder. Barolo har fått sine MGA’er, Chianti Classico sine UGA’er, og tysk vin sine GG’er. Etter å ha vendt blikket mot Bordeaux i nesten 250 år skal også Rioja nå tenke mer som Burgund.

Eiken er fortsatt viktig i Rioja. Den er så viktig at flere av de største produsentene fortsatt lager sine egne eikefat – og rebellen Muga er blant dem. De bestiller eikestaver, frakter dem med tog eller skip, lar dem ligge til utvasking og tørking i et par år, brenner dem på innsiden og ferdigstiller eiketønnene på gården. Det er en praksis du ikke finner i mange andre vinområder i verden.

Jean Pineau flyttet aldri tilbake til Frankrike. Når man først har fått smaken på Rioja, er det vanskelig å gi seg. Da myndighetene sa opp kontrakten hans, ble han ansatt som vinmaker hos markien av Riscal i stedet. Han fortsatte å videreutvikle Rioja-stilen, og i 1878 vant vinen hans "Diplôme d’Honneur" på verdensutstillingen i Paris, en utmerkelse som fortsatt pryder mange av Marqués de Riscals etiketter.

Klassisk Rioja vil leve videre. Men historien tar ikke slutt. Nye, flinke folk vil lage ny, god vin. Også moderne Rioja smaker noe. Nøyaktig hva må vi komme tilbake til senere.

* Vil du vite mer om Marqués de Riscal, Medoc Alaves og Riojas tidlige vinhistorie? Da anbefales “The History of Rioja Wine: Tradition and Invention” av Ludger Mees. Den kan kjøpes og leses digitalt her.

Neste gang: Albariño smaker noe.

Chianti Classico: Kirsebær, te, støv og kattetunge

Vin 1: Castell'in Villa Chianti Classico 2020

Pris: 300,00

Varenr: 4992501

Vin 2: Fontodi Filetta di Lamole Chianti Classico 2022

Pris: 322,90

Varenr: 7843501

That's Lamole. (Foto: Ambito Turistico Chianti)

Chianti Classico smaker noe. Et kirsebær du biter helt inn til steinen. Nytrukket sort te. Litt støv fra en toscansk landevei. Et tomrom som skriker etter å bli mettet.

Bettino Ricasoli i et intenst øyeblikk.

Noen politikere får mest ros etter at de har gått av. Tenk bare på Kåre Willoch, Jimmy Carter, Sylvi Listhaug (hvem vet?). Den skjebnen rammet også Bettino Ricasoli, som var kjent som “Jernbaronen” i toscansk politikk på 1800-tallet. Ricasoli var det nydannede Italias andre og sjuende statsminister, men satt mindre enn et år i stolen begge gangene. Heldigvis hadde han en dagjobb å falle tilbake på, nemlig vinproduksjon på slottet Castello di Brolio i Chianti.

Chianti ble en regulert vinregion allerede i 1716, men vinene varierte i både kvalitet, innhold og stil, og hadde i tillegg dårlig holdbarhet. Ricasoli likte å løse problemer systematisk og langsiktig, og brukte flere tiår på å eksperimentere med produksjonsmetoder og drueblandinger. I 1872, åtte år før han døde, skrev han ned sine viktigste funn i et brev til vennen og kollegaen Cesare Studiati, som var professor i agronomi ved Universitetet i Pisa:

“Det er min oppfatning at grunnlaget bør være Sangioveto”, skrev Ricasoli. Men Sangiovese skulle ikke brukes alene. To tilleggsdruer skulle bidra til å “fullføre dens egenskaper, i henhold til årgangen og omstendighetene”. Det var den røde druen Canaiolo, som “demper hardheten uten å frata den aromaen”, og den hvite druen Malvasia, som gir “evnen til å bevare seg og forbedres med tiden”. 

Det som skjedde etterpå var ikke Ricasolis skyld. De færreste vinprodusenter følte seg forpliktet til å ta hensyn til “årgangen og omstendighetene”, eller til å følge regler i det hele tatt. Mange byttet raskt ut den aromatiske Malvasia-druen med den lettdyrkelige og uinteressante Trebbiano. Den vanner ut vinen heller enn å tilføre den noe.

Når noe først har blitt tradisjon kan det være vanskelig å bli kvitt. De hvite druene forble et fast innslag gjennom Chiantis neste århundre, og overlevde både den geografiske utvidelsen i 1932 og det nye DOC-lovverket i 1967. Det var faktisk påbudt å blande inn en liten andel Malvasia eller Trebbiano i alle Chianti-viner helt frem til 1996. Det året ble Chianti Classico en egen DOCG, endelig frikoblet fra det nyere, oppblåste Chianti-området.

Det er heldigvis ikke de hvite druene som er Ricasolis viktigste arv. Hovedgrepet hans var å løfte Sangiovese frem fra skyggen av Canaiolo og insistere på at den skulle være Chiantis fremste drue. Den har høy syre, bra med tanniner og god fruktaroma. Ricasoli ønsket å lage en vin som kunne selges internasjonalt og som tålte transport. Og som smakte godt. 

Sangiovese har en smak av litt syrlige kirsebær og kirsebærstein. Den har ofte en smak av sort te og andre urter, særlig hvis frukten ikke dominerer vinen. Den har også litt bitterhet. 

Sangiovese har dessuten det vi kaller støvete tanniner. Alle rødvinsdruer har tanniner, men de varierer både i styrke og i hvordan de føles i munnen. Tanniner gir holdbarhet og struktur i vinen, og klassiske Bordeaux-druer som Cabernet Sauvignon og Merlot har tanniner som gjør at innsiden av leppene festes til tannkjøttet. Det har bidratt til at det folkelige begrepet for tanniner nå er “snerp”, noe som får dette fascinerende konseptet til å høres ut som en matrett oldemor lagde på 1920-tallet.

Mitcho demonstrerer tanninstrukturen i Sangiovese.

Tanninene i en Sangiovese kjennes som støv på tunga. Som å stå ved en toscansk landevei og åpne munnen idet en Land Rover kjører forbi. Sommelieren Carlin Karr har beskrevet tanninene i en Sangiovese som “a cat licking your hand”. De gir en ruhet i munnen når du drikker vinen.

Nesten all italiensk vin er laget for å kombineres med mat. Men Sangiovese gjør mer enn som så. Kombinasjonen av syren, tanninene, den litt syrlige frukten og det lille snevet av bitterhet gjør at du rett og slett får lyst på mat. Bare prøv selv. Et glass Sangiovese lager et Bolognese-formet hull i det gastronomiske inntakssystemet ditt. Du sitter der og smatter etter kjøttsaus med tomat. Det er en vin med en perfekt mangel.

En gang var Canaiolo kongen av toscansk rødvin, støttet av Sangiovese og andre mindre druer. Ricasoli snudde opp ned på maktbalansen. Men Canaiolo er ikke død, den er en sprell levende eks-monark. Sammen med Colorino, en annen drue som var med i Ricasolis eksperimentelle fase, spiller den fortsatt en liten rolle i dagens Chianti Classico. De fungerer som små, kirurgiske inngrep for å fikse farge, syre eller andre skjønnhetsfeil i Sangiovese-vinene. (De brukes i langt større doser i stor-Chianti, der feilene er flere og skjønnheten sjeldnere.)

Det er likevel ikke miksen av druer som utgjør den største forskjellen mellom vinene fra Chianti Classico. Heller ikke fatbruken eller vinmakingen.

Den største forskjellen er det høyden som står for. Høyden styrer varmen om dagen og kulden om nettene. Den påvirker lys, vindforhold, og ofte jordsmonn og drenering. Piero Antinori, den nå pensjonerte toppsjefen for Marchesi Antinori, har sagt at den ideelle høyden for en Chianti Classico er 400 meter. I så fall har jeg bommet omtrent like mye med begge dagens viner. 

Castell'in Villa Chianti Classico 2020 er laget på druer dyrket på 250-300 meters høyde, i Castelnuovo Berardenga i sørenden av Chianti Classico. Den smaker av mørke kirsebær og blå plomme. Det varme klimaet gir en smak av moden frukt, og bidrar til at vinen har et snev av lakris. Vinen har ligget tre og et halvt år på slavonske botti. Botti er store eikefat som gir lite smak av treet, men som gir vinen godt armslag til å modne.

Fontodi Filetta di Lamole Chianti Classico 2022 er i motsatt ende av skalaen. Druene er dyrket på 600 meters høyde i Lamole, der vi finner noen av de høyestliggende vinmarkene i hele Chianti Classico. Kirsebærene er røde heller enn mørke. Det er innslag av modne bringebær. Den føles både lett og fruktig. 18 måneder på brukte franske eikefat gir vinen en liten utvikling.

Begge vinene er laget på 100% Sangiovese. Begge vinene har de klassiske innslagene av te og litt bitter frukt. Begge har høy syre og typiske Sangiovese-tanniner. Men der den ene vinen kjennes mørk og fyldig, kjennes den andre lett, lys og frisk. Den ene gir mørk frukt, den andre røde bær. Høydeforskjellen på drøyt tre hundre meter er en viktig del av forklaringen på hvorfor disse to vinene smaker ulikt.

Siden 1996 har regelverket i Chianti Classico sagt at minst 80% av druene må være Sangiovese, men en tilbakevendende utfordring er at de siste 20% kan fylles av et litt for bredt utvalg av røde druer. I tillegg til de lokale Toscana-druene er det derfor fortsatt tillatt å supplere med franske druer som Cabernet Sauvignon og Merlot.

Det blir ikke nødvendigvis dårlige viner av den grunn. Snarere tvert imot – kategorien Supertoscanere er full av vellykkede eksempler på akkurat den blandingen. Men selv små mengder av de franske druene har en tendens til å overdøve Sangiovese-karakteren. Den lille bitterheten forsvinner. Mer fyldig og mettende frukt kommer inn. Bolognese-hullet tettes.

De franske druene var viktige da de kom. På 1970- og 80-tallet ble Sangiovese dyrket for kvantitet og ikke kvalitet, og resultatet ble spinkle og bitre viner. Cabernet Sauvignon hadde vært dyrket i Bolgheri ved kysten av Toscana i et par tiår allerede, og veien var kort inn til åsene i Chianti Classico. Siden den gang har de vært en lovlig del av blandingen. 

Mange tar nå til orde for at Chianti Classico bør basere seg utelukkende på Sangiovese, eventuelt med en liten andel andre lokale druer. Svaret på det har så langt vært å komplisere regelverket ytterligere, med nye og teoretisk sett bedre kvalitetsnivåer.

I tillegg til vanlig Chianti Classico finnes Riserva. Den har samme regler som hovedvinen, men man høster kun de beste druene og lagrer vinen litt lengre. Det skal gi litt mer konsentrerte viner. Men som i mange andre Reserva-konsepter i verden er det ikke alltid at et ekstra ord på etiketten betyr all verdens for kvaliteten.

I 2014 kom kategorien Gran Selezione, som var ment å være vin laget på enda litt bedre druer enn Riserva, og som lagres enda bittelitt lenger. En viktig endring var at Sangiovese-andelen ble økt til 90%, men på den resterende tidelen var fleksibiliteten like stor som tidligere.

Slik ser UGA-kartet i Chianti Classico ut.

I 2021 kom UGA’ene, Chianti Classicos svar på Burgunds cru-system og Barolos MGA’er (selv om UGA’ene foreløpig er på kommunenivå, og ikke på enkeltvinmarker). Vinene kan nå merkes med en av 11 opphavskommuner, og både Lamole og Castelnuovo Berardenga er blant de utvalgte kommunene.

Stedstypisitet har definitivt noe for seg, noe dagens to viner viser med all tydelighet. Men for å kunne merkes som en UGA må vinen først kvalifisere som en Gran Selezione. Toppen av pyramiden står i fare for å havne så langt unna at den nesten ikke er mulig å få øye på.

Men noen revolusjoner starter faktisk på toppen. Gran Selezione-nivået, og dermed også UGA’ene, byr nå på det som kanskje er den største nyheten i Chianti siden Bettino Ricasolis brevveksling i 1872. Fra 2027-årgangen er det ikke lenger tillatt med franske eller andre internasjonale druer. De siste 10% – hvis man absolutt ikke vil bruke Sangiovese – må være andre, lokale druer. Tanken er å sikre et tydelig, enhetlig preg på Chianti Classicos toppviner.

I praksis betyr endringen lite. De fleste som lager Gran Selezione ville ikke funnet på å blande inn franske druer uansett. Men symbolsk sett er dette et første svar på et langvarig ønske om å fokusere mer på Toscanas egne druer. 

Det går ikke så fort. Men det går fremover. Eller som Kåre Willoch sa, et drøyt tiår etter at han hadde gått av: “Jeg beveger meg, men det er behersket og langsomt.”

* Vil du vite mer? Ta en titt på “Chianti Classico: The Search for Tuscany’s Noblest Wine” av Bill Nesto og Frances di Savio. Den kan bestilles i papirversjon hos norske bokhandlere og finnes også i Kindle-versjon.

Neste gang: Klassisk Rioja smaker noe.