Malbec fra Argentina: Bjørnebær og Bjørn Dæhlie

Vin 1: Weinert Malbec 2020

Pris: 269,90

Varenr: 4304201

Vin 2: Colomé Estate Malbec 2023

Pris: 279,90

Varenr: 9629701

Noen av Bodega Colomés vinmarker nord i Argentina. (Foto: Bodega Colomé)

Malbec fra Argentina smaker noe. Bjørnebær og blomster. Blå, moden frukt. Malbec ble fraktet over havet og sendt på høydetrening. Nå har den funnet et nytt hjem med sol og fjell som nærmeste nabo.

Bjørn Dæhlie på vei opp i høyden. Her fra 15-kilometeren i Albertville i 1992. (Foto: Wikimedia)

På 1990-tallet var vi på høyden. DeLillos hadde nettopp sluppet “Sveve over byen”. Arne Næss jr hadde besteget Diana Ross. Og ved inngangen til tiåret begynte norske skiløpere klatringen, bokstavelig talt, etter OL-fiaskoen i Calgary. Inntil da hadde de gjort noe så unorsk som å ligge lavt. Løsningen, fant de ut, var å sikte mot toppen. Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie begynte å trene i høyden i forkant av de store mesterskapene. Etter å ha ryddet unna litt skepsis fulgte resten av langrennslandslaget etter. Resultatet var gullvintre i Albertville, Lillehammer og Nagano.

En fornærmelse gjorde at Nicolas Catena Zapata begynte å plante høyere. (Foto: Bodega Catena Zapata)

På samme tid begynte den argentinske vinmakeren Nicolas Catena Zapata å flytte vinrankene sine høyere opp i Andes-fjellene. Også for ham begynte stigningen med en nedtur. Under en middag med en vinmaker fra Bordeaux serverte Catena Zapata en flaske av sin egen Malbec. Bordeaux-produsentens vurdering var at den kunne minne om rødvinene fra Languedoc i Frankrike.

Franskmenn er gode på det man på engelsk kaller et backhanded compliment. Languedoc er et til tider kokvarmt område ved Middelhavet, kjent for tunge, syltetøy-aktige rødviner. Det var et godt stykke unna stilen den argentinske vinmakeren ønsket seg.

Catena Zapatas vinmarker i Mendoza i Argentina lå allerede på nærmere 1000 meters høyde. Det er langt høyere enn de fleste vinmarker du finner i Europa. Likevel valgte han å vende blikket oppover. En stigning på hundre meter ga et fall i temperaturen på rundt en halv grad celsius. Så hvor høyt kunne man dyrke vin uten at det ble for kaldt?

Etter noen år med utforskning endte de høyeste vinmarkene hans på 1500 meters høyde. Det kjølige klimaet ga vinene god syrlighet og langsommere modning. Det var ingen overraskelse. Men fjellet hadde ikke bare kulde å by på. Som enhver norsk påsketurist er klar over, så gir høyden også et langt mer intenst sollys.

Vindruer trenger både sollys og varme for å modnes. Av disse to er det sollyset som driver fotosyntesen. Sollys skaper sukker. Sollyset er også avgjørende for det som kalles fenolisk modning, altså modning av tanniner, fargestoffer og aromastoffer. Så bestemmer temperaturen tempoet på modningen, og om det i det hele tatt er riktig temperatur til at druene kan modne slik de skal.

For Bjørn Dæhlie førte høydetreningen til flere røde blodlegemer og raskere transport av oksygen. Det ga mer utholdenhet i skiløypene. For Malbec ga sollyset mørkere farge og tykkere skall. Samtidig førte høyden både til kjøligere klima og større temperaturforskjeller mellom dag og natt. Det senket tempoet på modningen enda et hakk og bevarte druenes mer delikate aromaer. Resultatet ble en kombinasjon av kulde og sol – av floralitet, frisk frukt, struktur og kompleksitet – som er sjelden vare i vin.

Kanskje stakk det litt ekstra for Catena Zapata at kritikken kom fra Bordeaux. Malbec var lenge brukt som en blandingsdrue i Bordeaux-vinene, særlig på høyre bredd av elven. Ut over 1900-tallet ble druen stadig mer marginalisert, og etter den franske vinterfrosten i 1956 var det nesten bare i vesle Cahors, sørvest for Bordeaux, at druen fortsatt fikk spille en sentral rolle. 

I mellomtiden trivdes den lowkey, som ungdommen sier, i Argentina. Den ble fraktet dit allerede på 1850-tallet, som en av mange internasjonale rødvinsdruer. Men den var ingen stjerne. Noen enkeltprodusenter, blant annet en vi kommer tilbake til om to avsnitt, så riktignok potensialet i Malbec lenge. Men statusen som Argentinas signaturdrue fikk den ikke før Catena Zapata satte i gang høydetreningen på 1990-tallet.

I dag finnes det et stort spenn av stiler innenfor argentinsk Malbec, fra fyldige, runde viner i de lavereliggende områdene i Mendoza, til friske og strukturerte viner fra vinmarker som i enkelte tilfeller kan passere Galdhøpiggen i høydemeter. Vi skal smake på to av dem.

Weinert Malbec 2020 kommer fra en av de tradisjonelle produsentene. Vinen nærmer seg nå seks års alder, og har tilbrakt halvparten av den tiden på store, franske eikefat. Den smaker sjokolade, kaffe og røyk, med en blanding av friske bjørnebær og tørkede solbær som tvinger seg gjennom fataromaene. Weinert var opprøreren på 1970-tallet som satset på en europeisk stil med moden frukt og utviklede viner, der det argentinske markedet ellers var preget av volumproduksjon. Den stilen har de beholdt siden. Det er lagringsdyktige, biffvennlige viner.

Colomé Estate Malbec 2023 er en helt annen affære. Vindruene kommer fra vinmarker som vokser rundt 2 500 meter over havet, i Calchaqui Valley i Salta nord i Argentina. Det er mer blomst, mer syre og mer tannin enn i vinen fra Weinert. Frukten er fortsatt blå, selv om den er klarere og friskere, og strekker seg mot blåbær og kirsebær. Også denne har ligget på eik, men fatene er i hovedsak gjenbrukte og setter lite preg på aromaen. Dette er en frisk sommervin som samtidig gir litt tyggemotstand til kjøttet fra grillen.

Høyden er den mest umiddelbare forskjellene på disse to vinene. Men det er også to viner som viser hvor mye vinmakingen har å si for den endelige smaken. Bodegas Weinert er en av de mest stilbevisste produsentene i Argentina. Det merkes også på denne vinen.

Argentina ses av mange på som det mest interessante vinlandet i Sør-Amerika. Jeg tror en viktig del av årsaken er at de alltid har hatt et høyt innenlands konsum, i motsetning til bl.a. Chile, der hoveddelen av vinen produseres med tanke på eksport. Et stort hjemmemarked gjør det enklere å prøve ut nye løsninger og strekke seg mot en høyere kvalitet, for ikke å si en høyere himmel. 

Og utviklingen er heldigvis ikke ferdig. Etter å ha besteget Andes-fjellene, vender argentinerne nå blikket delvis tilbake mot Europa. Nye geografiske inndelinger skal gi Argentina - og særlig Mendoza - et slags cru-system, drevet frem av forskjeller i geologi og klima. Det første av de nye områdene, Paraje Altamira, ble etablert i 2013. Inspirasjonen fra Burgund, som vi har sett bl.a. i Rioja og Chianti Classico, har nådd den nye verden.

Det er bare positivt. Vi lærer av hverandre. Petter Northug og Johannes Høsflot Klæbo fortsatte høydeoppholdene fra 1990-tallet. De fikk også flere røde blodlegemer, men de visste mer om effektene, mer om hva de skulle måle, og mer om hvordan de skulle få mest mulig ut av resultatene. Høydetreningen på 90-tallet ga resultater som vi fortsatt merker i dag, enten vi snakker om norske skiløpere eller argentinske vindruer. 

Vil du vite mer? Les gjerne "Malbec - A Tumultuous Wine Journey from Woe to WOW" av Wanda Jackson.

Neste gang: Etna Rosso smaker noe.

Champagne fra Côte des Bar: Bobler, bråk og brioche

Vin 1: Champagne Guenin Liliale

Pris: 499,90

Varenr: 19009601

Vin 2: Champagne Sigurd Wongraven

Pris: 479,90

Varenr: 15034901

Les Riceys, en av småbyene som preger Côte des Bar. (Foto: Franz Pfifferling / Petite Cité de Caractère)

Champagne fra Côte des Bar smaker noe. Frukt og varme. Sol og skråninger. Bobler og bråk. Côte des Bar er inntrengeren som ble kul, utskuddet som ble in. Det er en opprørsk region, og selv etter hundre års kamp er temperaturen høy.

Ikke gjør sånn.

Det er umulig å vite hvorfor noen liker Champagne. Nei, jeg mener ikke at det er umulig å forstå. Men spør du noen hvorfor de liker Champagne får du en bred palett av svar tilbake. Boblene, selvfølgelig. Friskheten. Feststemningen. Poppet når flasken åpnes (på feil måte). Men snakker noen om fruktaromaene og modningen? “No other wine half as expensive is drunk so casually,” skriver vinjournalisten Nicholas Faith. “Wine writers simply do not understand how high a proportion of Champagne is drunk - probably rather warm - out of paper cups, or sipped casually at wedding receptions.” 

Riktignok har også vinskribenter bidratt til mystikken rundt vinene fra Champagne. Journalisten Patrick Forbes hevder for eksempel at Champagne er den eneste vinen som appellerer til alle fem sanser, fordi den også kan høres. Det gjelder ikke bare lyden når flasken åpnes. Etter at vinen er skjenket kan du løfte glasset opp til øret og lytte til boblene, skriver han. Boblene skal være små og jevnt fordelt. Det lille skumlaget på toppen skal være hvitt og forgjengelig. I svermen av pompøs mytedannelse er det lett å glemme at Champagne først og fremst er en vin som smaker noe.

Så hva smaker en Champagne? Det har ikke alltid vært åpenbart. De tre hoveddruene Pinot Noir, Pinot Meunier og Chardonnay er godt tilpasset det kjølige klimaet, og gir vinen aromaer av friske, lyse frukter. Andregangsgjæringen foregår på flaske, og etter gjæringen må vinen ligge minst ett år på de døde gjærcellene. Det gir aromaer av bakst, kjeks og brioche – eller, i de enkleste utgavene, bare gjær.

Men for et drøyt århundre siden minnet Champagne mer om en lovløs villmark. Riktignok fantes et regelverk, men det var et regelverk som sa at så lenge minst 51% av druene kom fra Champagne, så stilte man ikke for mange spørsmål om hvor resten av druene kom fra. Eller om det i hele tatt var druer.

Den gang – som i dag – var det forskjell på vinbønder og vinprodusenter. Produsentene, såkalte négociants, kjøpte druer eller druemost fra bøndene. Når kravet til hjemmedyrkede druer var nådd, gikk produsentene over til billigere druemateriale fra Loire eller Sør-Frankrike. Noen produsenter skal ha blandet juice av epler og pærer inn med druemosten. Enkelte skal ha kjøpt inn billig rabarbra til å gjære inn i vinene. Så lenge vinen hadde bobler, var smaken underordnet. “No wine is riskier than Champagne”, skrev en engelsk vinhandler i en advarsel til kundene sine, “because no one can be sure what is in it”. 

Det var ikke bare vinhandlerne og kundene deres som ble snytt. Vinbøndene i Champagne ble fullstendig utkonkurrert av importert, billig råmateriale. Og dette var Frankrike! På 1800-tallet gikk landet gjennom en større eller mindre omveltning omtrent hvert tjuende år. Kongedømmer ble kastet og gjenopprettet. Klart Champagne skulle ha sin egen revolusjon.

Vinbønder i Aube brenner skattedokumentene sine i protest mot franske myndigheter.

Revolusjonen kom i to omganger, begge i 1911. Vinbøndene gjorde opprør mot de useriøse négociantene, og franske revolusjoner har en tendens til å lykkes. Opprørerne fikk myndighetene i Paris til å slå fast det åpenbare, nemlig at druene i en Champagne måtte komme fra Champagne.

Det var bare ett lite, uavklart spørsmål: Hvor ligger egentlig Champagne? Den viktigste delen har alltid vært regionen Marne, sentrert rundt byene Reims og Épernay rett øst for Paris. De har historikken, grand cruene og alle de store Champagne-husene. Men de har hele tiden handlet druer fra attpåklatten Aube lengre sør. Aube er langt unna kjerneområdet, var dominert av den mindreverdige druen Gamay, og lå strengt tatt nærmere Chablis enn Épernay. Derfor har nordboerne i Marne aldri ansett sine sørlige naboer som likeverdige.

Det gjorde heller ikke myndighetene i Paris, viste det seg. Regelverket i 1911 slo fast at Marne var Champagne, og Aube rett og slett var noe annet. Bøndene i Aube var sjokkert. “Hvis vi ikke er en del av Champagne, hva er vi da? En del av månen?” sa en av dem. Marne hadde vunnet opptøyenes første omgang, men etter pausen snudde spillets gang. Snart marsjerte sinte vinbønder fra Aube mot Épernay. 

Skikkelig gode venner.

“Omfavn hverandre, det er nok her til oss alle,” sa mor Champagne på en satirisk tegning fra denne våren, der hun forsøker å forene de to døtrene Marne og Aube. Det er som en konstruert klem mellom Stoltenberg og Giske. Opptøyene på senvåren 1911 ble voldsomme, og først i juni fant myndighetene frem til det klassiske politiske kompromisset der alle ble like misfornøyd.

Nå skulle både Marne og Aube være med i Champagne. Men Aube ble designert som “Champagne deuxième zone”. Det var et slags løft. Men samtidig ble det eldgamle stempelet som annenrangs nedfelt i lov. Opptøyene kunne gått til ekstraomganger, hadde det ikke vært for at en verdenskrig kom i veien. Derfor ble regelverket stående til 1927. Først da ble Champagne samlet.

Dagens Champagne-regioner. (Illustrasjon: Wine Folly)

Altså, samlet og samlet. Dagens Champagne består av fem underområder. Fire ligger hovedsakelig i Marne, med noen viktige avstikkere inn i naboregionen Aisne. Det femte – Côte des Bar – ligger, som du kanskje har gjettet, i Aube.

Det er særlig tre ting som gjør at Côte des Bar skiller seg fra resten av Champagne. Den første er plasseringen. Når du ser et kart over Champagne ligger Côte des Bar så langt sør at den ofte vises innfelt i hovedkartet, som Svalbard på et værkart over Norge.

Avstandene er riktignok ikke enorme. Fra Épernay tar det knapt to timer med bil til Troyes, den historisk sett viktigste byen i Aube. Men for det marginale klimaet som preger Champagne er avstanden stor nok til at Côte des Bar gir en merkbart varmere effekt.

Så er det jordsmonnet. Der resten av Champagne i hovedsak er bygget på kalk, preges Côte des Bar av jordsmonnet som kalles kimmeridgian, og hvis du synes det høres kjent ut er det fordi det er samme jordsmonn som i Chablis. Det er en blanding av kalk og leire som holder bedre på både vann og varme. Det gir vinene mer moden frukt, litt mer kropp og litt rundere syre enn hos naboene i nord.

Alt dette forsterkes av det tredje særpreget i Côte des Bar, nemlig at mange vinmarker ligger i bratte skråninger. Det fanger mer sollys og gir mer modning i et allerede relativt sett varmt klima. 

Dagens to viner kommer begge fra dette landskapet. De kommer også fra to produsenter som representerer hver sin tradisjon i Champagne. De tradisjonelle négociantene dominerer fortsatt vinhandelen her, altså store aktører som i hovedsak kjøper druer fra et utvalg vinbønder og blander dem til en eller flere egne hus-stiler. 

Men fra 1980-tallet begynte flere av vinbøndene å eksperimentere med å lage viner selv, i stedet for å selge druene videre. Mange var inspirert av Burgund, og ønsket å fremheve sine egne vinmarker i stedet for å la dem inngå i større og mer generiske Champagne-stiler. Resultatet er et mylder av småskalaproduksjon med en rekke ulike vinstiler. Disse produsentene kalles i dag for growere.

Sébastien Guenin er en grower, og hans Champagne Guenin Liliale er noe så sjelden som en 100% Chardonnay fra en region der Pinot Noir ellers er dominerende. Druene vokser rundt landsbyen Essoyes, og Guenin har skapt en knusktørr Champagne som smaker av både flint og moden frukt. Den har en tydelig brioche-aroma og en nesten Chenin-aktig smak av bitter honningmelon. Det er en særegen, flott Champagne.

Wongraven tilhører négociant-kategorien, selv om han driver i mindre format enn de store husene på Avenue des Champagnes i Épernay. Champagne Sigurd Wongraven er en blanc de noirs på 100% Pinot Noir fra området rundt Les Riceys. Den har et skjær av kobber i fargen og tydelige snev av rødt eple og markjordbær i smaken, i tillegg til lime og de klassiske gjæraromaene vi forventer i en Champagne. Når den i tillegg har en dosage på rundt fem gram sukker blir dette en vin som er veldig anvendelig til mat.

Begge vinene har litt mer frukt og litt mildere syre enn mange klassiske Champagner fra de store husene i nord. Det skyldes varmen, jordsmonnet og soleksponeringen druene er utsatt for i Côte des Bar. 

Nå pågår det et arbeid for å gjøre Champagne mer til en vin. Og growerne har vist vei, gjennom å framheve mindre vinparseller og lokale klimatiske forhold. Det finnes et cru-system i Champagne, der hele landsbyer er utnevnt til enten Premier Cru eller Grand Cru, men klassifiseringen er basert på markedsprisen på vindruer fra disse landsbyene tidlig på 1900-tallet. Den bidrar mest av alt til å opprettholde gamle maktstrukturer, på samme måte som 1855-klassifiseringen i Médoc (som riktignok vurderer produsenter og ikke hele landsbyer). Samtlige Premier- og Grand Cru-kommuner er plassert i nord. Ingen befinner seg i Côte des Bar.

Dette utfordres nå, i hvert fall under panseret. INAO, organisasjonen som regulerer de beskyttede geografiske områdene i fransk vinproduksjon, har satt i gang et arbeid for å gå gjennom de ulike terroirene og mikroklimaene i Champagne. Målet er ikke en offisiell ny klassifisering, men å få mer innsikt i styrkene til de ulike vinmarkene. Det kan uansett få konsekvenser. Når vinmarkene gis navn, og når navnene settes på etikettene, vil vi nærme oss en slags klassifisering uavhengig av hva som er intensjonen.

Til tross for all historien er Champagne altså en region som ikke står i ro. Det hjelper kanskje å ha rebeller i sin midte. Growere, som Sébastien Guenin. Black metal-rockere, som Sigurd Wongraven. Og et helt eget opprørsk område: Côte des Bar, som måtte gjennom tiår med kamp før den fikk anerkjennelsen den fortjener. Omfavn hverandre. Det er nok her til oss alle.

Vil du vite mer? Les gjerne “The Story of Champagne” av Nicholas Faith eller “Champagne: How the World's Most Glamorous Wine Triumphed Over War and Hard Times” av Don og Petie Kladstrup.

Neste gang: Malbec fra Argentina smaker noe.

Chenin Blanc fra Loire: Mineraler, melon og litt kameleon

Vin 1: Domaine Damien Pinon Vouvray Tuffo 2023

Pris: 269,90

Varenr: 16549901

Vin 2: Domaine des Forges Savennières Le Clos du Papillon 2024

Pris: 359,00

Varenr: 19393201

Vinmarkene i Savennières strekker seg ned mot Loire-dalen. (Foto: Vins des Savennières)

Chenin Blanc fra Loire smaker noe. Hvit frukt og honning. Mineraler og melon. Den mystiske frukten kvede. Chenin Blanc er en drue med mange ansikter, og i Loire-dalen har smilefjesene fått nærmest fritt spillerom.

Ikke alle kameleoner forsøker å gjemme seg vekk. (Foto: Wallpapers13.com)

Mange av oss blir mer rigide med alderen (har jeg hørt). Det memoet nådde aldri fram til Loire-dalens eldste drue. Den ser i stedet ut til å bli mer fleksibel, mer allsidig og ikke minst mer uforutsigbar etter hvert som tiden går. Er den stram eller fruktig? Smaker den voks, ull, melon eller sitrus? Knusktørr eller med litt restsødme? “Such a chameleon of a grape,” sier sommelieren og Chenin-entusiasten Pascaline Lepeltier. Det er i så fall en kameleon som ikke har det minste behov for å gjemme seg vekk. 

Chenin Blanc har sitt opphav og hjemsted i Loire-dalen, og har vært dyrket her siden 800-tallet. Nesten hele denne tiden har den blitt ansett som en høykvalitetsdrue, med solid syre, god lagringskapasitet og evne til å lage både søte og tørre viner. Men etter phylloxeraen på slutten av 1800-tallet ble vinrankene plantet på nytt, med mer fokus på volumproduksjon og lettdrikkelige viner. Slik var det i nesten et århundre. Først på 1980-tallet kom motreaksjonen, gjennom en ny generasjon vinmakere som ønsket seg en sterkere satsing på høy kvalitet og lokal identitet.

Slik ligger vinområdene i Loire-dalen. Anjou og Saumur i rødt, Vouvray i gult lenger øst. Ytterst ved havet produseres Muscadet-vinene, og innerst i landet finner vi Sancerre.

I et lappeteppe av en vinregion som Loire-dalen er lokal identitet lett å finne, men vanskelig å forstå. De tre viktigste underområdene for Chenin Blanc heter Anjou, Saumur og Vouvray, som klamrer seg rundt den buktende Loire-elva fra vest til øst. Disse tre områdene er igjen åsted for et møte mellom tre ulike naturgitte forhold, som alle bestemmer sin del av smaken på vinene.

Grunnlaget (bokstavelig talt) er jordsmonnet, som i likhet med den eldre Anakin Skywalker beveger seg fra den mørke til den lyse siden. Mørk skiferjord strekker seg fra Atlanterhavet og inn til midten av Anjou, der den erstattes av den lyse kalksteinen som kalles tuffeau. Skiferen er varmere, men drenerer vannet bort raskere. Det gir litt tykkere skall og mer strukturerte viner med et smalere aromaspekter. Kalken er kjøligere og holder bedre på vannet. Det gir en jevn modning og rundere og mer aromatiske viner. Tuffeau dominerer faktisk så til de grader i denne delen av Loire at disse steinene også har blitt brukt til å bygge slott, broer og andre byggverk.

Over jordsmonnet flommer havvinden. Atlanterhavets lange klimaklo strekker seg forbi det geologiske skillet i Anjou, avtar gradvis og gir endelig slipp når den er såvidt forbi Saumur. Havlufta er ofte kjølig og kan påvirke temperaturen i en annen retning enn det jordsmonnet gjør. Den gir en lavere og jevnere temperatur. Det påvirker igjen modning og syrenivå.

I tillegg til dette kommer det enorme nettverket av forgreninger og sideelver som renner ut fra hovedelven Loire. Det gir ulike mikroklimaer, skråninger og muligheter for botrytis, et fenomen der druene angripes av en bestemt type råte og gir søte aromaer som er særlig attraktive i dessertvin.

Ingen av de tre kjerneområdene har nødvendigvis gitt Chenin Blanc den oppmerksomheten den fortjener. Det gjelder særlig fødestedet Anjou, som i dag er mest kjent for to av Frankrikes mest klissete roséviner; den litt søte Rosé d’Anjou og den enda søtere Cabernet d’Anjou. Disse to vinene er likefullt populære både i Loire og ellers i Frankrike, selv om de tørre rosévinene fra Provence har tatt over en stadig større andel av markedet. Anjou har likevel ikke gitt opp kampen. “It has been suggested,” skriver vinskribenten Beverley Blanning, “that these rosés could be marketed as a viable alternative to coffee as an afternoon pick-me-up for tired mothers”.

For kvalitetsprodusentene i Anjou kan det være frustrerende at regionen deres i så stor grad er kjent for nettopp disse vinstilene. Deres største fortrinn er at navnet Anjou er mer eller mindre ukjent utenfor Frankrikes grenser. I tillegg inneholder Anjou små lommer av beviselig høy kvalitet. Den viktigste av disse lommene heter Savennières, en kommune som de siste tiårene har utmerket seg for sine stramme, mineralske og strukturerte hvitviner.

Mange i Savennières driver økologisk, og en av årsakene til at de klarer seg så godt uten sprøytemidler har de først blitt klar over de siste årene. Det finnes nemlig en stor bestand av flaggermus i området som spiser insektene på nattetid. I dag gjennomføres det egne tiltak i kommunen for å holde bestanden av flaggermus oppe.

I den andre enden, både geografisk og stilmessig, finnes Vouvray, en underregion som kniver med lillebroren Montlouis sør for elva om å lage de beste Chenin Blanc-vinene fra området. Atlanterhavets vinder når ikke helt inn hit, og selv om jordsmonnet er kjølig er klimaet varmere enn ellers i dalen. Det gir fruktige og myke viner, men varmen øker også sukkernivået i druene og kan potensielt gi et høyere alkoholnivå enn produsentene ønsker. 

Mange stopper derfor gjæringen før den er fullført, noe som har gjort Vouvray til et kjerneområde for halvtørre hvitviner. Hvis du er heldig står det sec eller demi-sec på etiketten, men realiteten er at mange produsenter lar være å merke de halvtørre vinene fordi de vet at konsumentene ofte ønsker tørre stiler. Regelverket gir også produsentene adgang til å variere sukkernivå i vinene fra år til år, basert på hvordan klimaet utvikler seg. Vouvray er et mikro-kaos i det fra før uoversiktlige Loire-landskapet.

Selv om Chenin Blanc har mange ansikter, ligger noen av ansiktstrekkene fast. Chenin Blanc har en skyhøy syre, som både er høy når vinen treffer ganen, og som fortsetter å stige etter at du svelger eller spytter. Det høye syrenivået balanseres av at nesten alle vinene har en aroma av honning eller moden hvit frukt.

Den mest kjente markøren for Chenin Blanc er frukten kvede, som smaker som en blanding av grapefrukt og tørket honningmelon. De aromatiske vinene kan i tillegg smake av fersken og annen moden steinfrukt. De minst aromatiske vil oppleves som mer mineralske. Denne spennvidden ser vi klare spor av i dagens to viner.

Domaine Damien Pinon Vouvray Tuffo 2023 er et klassisk eksempel på en saftig, smaksrik Vouvray. Den har aromaer av honning, cantaloupemelon og fersken, som nærmest flommer ut av glasset. Den har en liten mineralitet som nesten overdøves av frukten. Lang, myk ettersmak. En kremaktig munnfølelse etter fire måneder med jevnlig omrøring på gjærrestene. Her ser vi også et eksempel på Vouvray-tradisjonen med ulikt sødmenivå mellom årgangene. 2023-årgangen har 3,8 gram restsødme, mens den kjøligere 2024-årgangen ligger på omtrent halvparten. Vinen har uansett et høyt nok syrenivå til at den lille sødmen knapt merkes. 

Domaine des Forges Savennières Le Clos du Papillon 2024 er langt mer dempet. Aromaene kommer først og fremst fra hvite frukter som litchi, honningmelon og stjernefrukt, i tillegg til et lett preg av gul frukt. Det er flint, salt og litt bitter grapefrukt. Domaine des Forges har også holdt på en gammel tradisjon i Savennieres der noen av druene gis et lite hint av botrytis selv om vinen skal lages tørr. Så kommer 11 måneder på gjærrester for å myke opp munnfølelsen. Det er en langt smalere aromaprofil enn Vouvray-vinen, men likevel er dette blant de mer aromatiske Savennières-vinene du finner.

Er dette ytterpunktene av Chenin Blanc i Loire-dalen? Antakelig ikke, men hvordan finner man ytterpunktene i et lappeteppe. Noen viner har et preg av våt ull. Andre kan få et snev av bivoks, særlig etter lagring. Et litt tilfeldig cru-system gjør det heller ikke enklere å holde oversikten. For Chenin Blanc finnes det i dag én premier cru og én grand cru i Loire, begge for de strålende dessertvinene som produseres langs sideelven Layon i Anjou. Savennières ligger nærmest å kapre nye grand cru-klassifiseringer for to av sine vinmarker, men også Brézé i Saumur og lillebror Montlouis sør for Vouvray lager stadig bedre viner.

Men ofte er det produsentene selv som motsetter seg et for stramt regelverk. De ønsker friheten til å gjøre sine egne vurderinger fra år til år. Selv i Savennières, som nå er verdenskjent for sine tørre Chenin Blanc-viner, har produsentene teknisk sett muligheten til å lage søtere viner om de ønsker det.

Skilt ved fødselen? Pascaline Lepeltier og Martin Kolberg. Kolberg til høyre.

Frihetsgraden er en del av historien, og kanskje er denne uforutsigbarheten med på å gjøre vinene mer spennende og fristende for flere. Stadig flere sommelierer og andre vinpersonligheter utroper nå Chenin Blanc til sin favoritt, og den nevnte Pascaline Lepeltier har startet en egen liten bevegelse med slagordet “chenincheninchenin”, en slags upscale-versjon av Martin Kolbergs kjente kamprop “fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”.

Allsidigheten har uansett vært en viktig del av Chenin Blancs særpreg. Den har ennå ikke ført til at utviklingen har stoppet opp. Kanskje tvert imot. I så fall kan Loire-dalens eldste drue fortsatt ha noen rebelske ungdomstider foran seg.

* Vil du vite mer? I så fall anbefales “Wines of the Loire Valley” av Beverley Blanning. Den kan bestilles i papirversjon hos norske bokhandlere og finnes også i Kindle-versjon.

Neste gang: Champagne fra Côte des Bar smaker noe.