Champagne fra Côte des Bar: Bobler, bråk og brioche

Vin 1: Champagne Guenin Liliale

Pris: 499,90

Varenr: 19009601

Vin 2: Champagne Sigurd Wongraven

Pris: 479,90

Varenr: 15034901

Les Riceys, en av småbyene som preger Côte des Bar. (Foto: Franz Pfifferling / Petite Cité de Caractère)

Champagne fra Côte des Bar smaker noe. Frukt og varme. Sol og skråninger. Bobler og bråk. Côte des Bar er inntrengeren som ble kul, utskuddet som ble in. Det er en opprørsk region, og selv etter hundre års kamp er temperaturen høy.

Ikke gjør sånn.

Det er umulig å vite hvorfor noen liker Champagne. Nei, jeg mener ikke at det er umulig å forstå. Men spør du noen hvorfor de liker Champagne får du en bred palett av svar tilbake. Boblene, selvfølgelig. Friskheten. Feststemningen. Poppet når flasken åpnes (på feil måte). Men snakker noen om fruktaromaene og modningen? “No other wine half as expensive is drunk so casually,” skriver vinjournalisten Nicholas Faith. “Wine writers simply do not understand how high a proportion of Champagne is drunk - probably rather warm - out of paper cups, or sipped casually at wedding receptions.” 

Riktignok har også vinskribenter bidratt til mystikken rundt vinene fra Champagne. Journalisten Patrick Forbes hevder for eksempel at Champagne er den eneste vinen som appellerer til alle fem sanser, fordi den også kan høres. Det gjelder ikke bare lyden når flasken åpnes. Etter at vinen er skjenket kan du løfte glasset opp til øret og lytte til boblene, skriver han. Boblene skal være små og jevnt fordelt. Det lille skumlaget på toppen skal være hvitt og forgjengelig. I svermen av pompøs mytedannelse er det lett å glemme at Champagne først og fremst er en vin som smaker noe.

Så hva smaker en Champagne? Det har ikke alltid vært åpenbart. De tre hoveddruene Pinot Noir, Pinot Meunier og Chardonnay er godt tilpasset det kjølige klimaet, og gir vinen aromaer av friske, lyse frukter. Andregangsgjæringen foregår på flaske, og etter gjæringen må vinen ligge minst ett år på de døde gjærcellene. Det gir aromaer av bakst, kjeks og brioche – eller, i de enkleste utgavene, bare gjær.

Men for et drøyt århundre siden minnet Champagne mer om en lovløs villmark. Riktignok fantes et regelverk, men det var et regelverk som sa at så lenge minst 51% av druene kom fra Champagne, så stilte man ikke for mange spørsmål om hvor resten av druene kom fra. Eller om det i hele tatt var druer.

Den gang – som i dag – var det forskjell på vinbønder og vinprodusenter. Produsentene, såkalte négociants, kjøpte druer eller druemost fra bøndene. Når kravet til hjemmedyrkede druer var nådd, gikk produsentene over til billigere druemateriale fra Loire eller Sør-Frankrike. Noen produsenter skal ha blandet juice av epler og pærer inn med druemosten. Enkelte skal ha kjøpt inn billig rabarbra til å gjære inn i vinene. Så lenge vinen hadde bobler, var smaken underordnet. “No wine is riskier than Champagne”, skrev en engelsk vinhandler i en advarsel til kundene sine, “because no one can be sure what is in it”. 

Det var ikke bare vinhandlerne og kundene deres som ble snytt. Vinbøndene i Champagne ble fullstendig utkonkurrert av importert, billig råmateriale. Og dette var Frankrike! På 1800-tallet gikk landet gjennom en større eller mindre omveltning omtrent hvert tjuende år. Kongedømmer ble kastet og gjenopprettet. Klart Champagne skulle ha sin egen revolusjon.

Vinbønder i Aube brenner skattedokumentene sine i protest mot franske myndigheter.

Revolusjonen kom i to omganger, begge i 1911. Vinbøndene gjorde opprør mot de useriøse négociantene, og franske revolusjoner har en tendens til å lykkes. Opprørerne fikk myndighetene i Paris til å slå fast det åpenbare, nemlig at druene i en Champagne måtte komme fra Champagne.

Det var bare ett lite, uavklart spørsmål: Hvor ligger egentlig Champagne? Den viktigste delen har alltid vært regionen Marne, sentrert rundt byene Reims og Épernay rett øst for Paris. De har historikken, grand cruene og alle de store Champagne-husene. Men de har hele tiden handlet druer fra attpåklatten Aube lengre sør. Aube er langt unna kjerneområdet, var dominert av den mindreverdige druen Gamay, og lå strengt tatt nærmere Chablis enn Épernay. Derfor har nordboerne i Marne aldri ansett sine sørlige naboer som likeverdige.

Det gjorde heller ikke myndighetene i Paris, viste det seg. Regelverket i 1911 slo fast at Marne var Champagne, og Aube rett og slett var noe annet. Bøndene i Aube var sjokkert. “Hvis vi ikke er en del av Champagne, hva er vi da? En del av månen?” sa en av dem. Marne hadde vunnet opptøyenes første omgang, men etter pausen snudde spillets gang. Snart marsjerte sinte vinbønder fra Aube mot Épernay. 

Skikkelig gode venner.

“Omfavn hverandre, det er nok her til oss alle,” sa mor Champagne på en satirisk tegning fra denne våren, der hun forsøker å forene de to døtrene Marne og Aube. Det er som en konstruert klem mellom Stoltenberg og Giske. Opptøyene på senvåren 1911 ble voldsomme, og først i juni fant myndighetene frem til det klassiske politiske kompromisset der alle ble like misfornøyd.

Nå skulle både Marne og Aube være med i Champagne. Men Aube ble designert som “Champagne deuxième zone”. Det var et slags løft. Men samtidig ble det eldgamle stempelet som annenrangs nedfelt i lov. Opptøyene kunne gått til ekstraomganger, hadde det ikke vært for at en verdenskrig kom i veien. Derfor ble regelverket stående til 1927. Først da ble Champagne samlet.

Dagens Champagne-regioner. (Illustrasjon: Wine Folly)

Altså, samlet og samlet. Dagens Champagne består av fem underområder. Fire ligger hovedsakelig i Marne, med noen viktige avstikkere inn i naboregionen Aisne. Det femte – Côte des Bar – ligger, som du kanskje har gjettet, i Aube.

Det er særlig tre ting som gjør at Côte des Bar skiller seg fra resten av Champagne. Den første er plasseringen. Når du ser et kart over Champagne ligger Côte des Bar så langt sør at den ofte vises innfelt i hovedkartet, som Svalbard på et værkart over Norge.

Avstandene er riktignok ikke enorme. Fra Épernay tar det knapt to timer med bil til Troyes, den historisk sett viktigste byen i Aube. Men for det marginale klimaet som preger Champagne er avstanden stor nok til at Côte des Bar gir en merkbart varmere effekt.

Så er det jordsmonnet. Der resten av Champagne i hovedsak er bygget på kalk, preges Côte des Bar av jordsmonnet som kalles kimmeridgian, og hvis du synes det høres kjent ut er det fordi det er samme jordsmonn som i Chablis. Det er en blanding av kalk og leire som holder bedre på både vann og varme. Det gir vinene mer moden frukt, litt mer kropp og litt rundere syre enn hos naboene i nord.

Alt dette forsterkes av det tredje særpreget i Côte des Bar, nemlig at mange vinmarker ligger i bratte skråninger. Det fanger mer sollys og gir mer modning i et allerede relativt sett varmt klima. 

Dagens to viner kommer begge fra dette landskapet. De kommer også fra to produsenter som representerer hver sin tradisjon i Champagne. De tradisjonelle négociantene dominerer fortsatt vinhandelen her, altså store aktører som i hovedsak kjøper druer fra et utvalg vinbønder og blander dem til en eller flere egne hus-stiler. 

Men fra 1980-tallet begynte flere av vinbøndene å eksperimentere med å lage viner selv, i stedet for å selge druene videre. Mange var inspirert av Burgund, og ønsket å fremheve sine egne vinmarker i stedet for å la dem inngå i større og mer generiske Champagne-stiler. Resultatet er et mylder av småskalaproduksjon med en rekke ulike vinstiler. Disse produsentene kalles i dag for growere.

Sébastien Guenin er en grower, og hans Champagne Guenin Liliale er noe så sjelden som en 100% Chardonnay fra en region der Pinot Noir ellers er dominerende. Druene vokser rundt landsbyen Essoyes, og Guenin har skapt en knusktørr Champagne som smaker av både flint og moden frukt. Den har en tydelig brioche-aroma og en nesten Chenin-aktig smak av bitter honningmelon. Det er en særegen, flott Champagne.

Wongraven tilhører négociant-kategorien, selv om han driver i mindre format enn de store husene på Avenue des Champagnes i Épernay. Champagne Sigurd Wongraven er en blanc de noirs på 100% Pinot Noir fra området rundt Les Riceys. Den har et skjær av kobber i fargen og tydelige snev av rødt eple og markjordbær i smaken, i tillegg til lime og de klassiske gjæraromaene vi forventer i en Champagne. Når den i tillegg har en dosage på rundt fem gram sukker blir dette en vin som er veldig anvendelig til mat.

Begge vinene har litt mer frukt og litt mildere syre enn mange klassiske Champagner fra de store husene i nord. Det skyldes varmen, jordsmonnet og soleksponeringen druene er utsatt for i Côte des Bar. 

Nå pågår det et arbeid for å gjøre Champagne mer til en vin. Og growerne har vist vei, gjennom å framheve mindre vinparseller og lokale klimatiske forhold. Det finnes et cru-system i Champagne, der hele landsbyer er utnevnt til enten Premier Cru eller Grand Cru, men klassifiseringen er basert på markedsprisen på vindruer fra disse landsbyene tidlig på 1900-tallet. Den bidrar mest av alt til å opprettholde gamle maktstrukturer, på samme måte som 1855-klassifiseringen i Médoc (som riktignok vurderer produsenter og ikke hele landsbyer). Samtlige Premier- og Grand Cru-kommuner er plassert i nord. Ingen befinner seg i Côte des Bar.

Dette utfordres nå, i hvert fall under panseret. INAO, organisasjonen som regulerer de beskyttede geografiske områdene i fransk vinproduksjon, har satt i gang et arbeid for å gå gjennom de ulike terroirene og mikroklimaene i Champagne. Målet er ikke en offisiell ny klassifisering, men å få mer innsikt i styrkene til de ulike vinmarkene. Det kan uansett få konsekvenser. Når vinmarkene gis navn, og når navnene settes på etikettene, vil vi nærme oss en slags klassifisering uavhengig av hva som er intensjonen.

Til tross for all historien er Champagne altså en region som ikke står i ro. Det hjelper kanskje å ha rebeller i sin midte. Growere, som Sébastien Guenin. Black metal-rockere, som Sigurd Wongraven. Og et helt eget opprørsk område: Côte des Bar, som måtte gjennom tiår med kamp før den fikk anerkjennelsen den fortjener. Omfavn hverandre. Det er nok her til oss alle.

Vil du vite mer? Les gjerne “The Story of Champagne” av Nicholas Faith eller “Champagne: How the World's Most Glamorous Wine Triumphed Over War and Hard Times” av Don og Petie Kladstrup.

Neste gang: Malbec fra Argentina smaker noe.

Chenin Blanc fra Loire: Mineraler, melon og litt kameleon

Vin 1: Domaine Damien Pinon Vouvray Tuffo 2023

Pris: 269,90

Varenr: 16549901

Vin 2: Domaine des Forges Savennières Le Clos du Papillon 2024

Pris: 359,00

Varenr: 19393201

Vinmarkene i Savennières strekker seg ned mot Loire-dalen. (Foto: Vins des Savennières)

Chenin Blanc fra Loire smaker noe. Hvit frukt og honning. Mineraler og melon. Den mystiske frukten kvede. Chenin Blanc er en drue med mange ansikter, og i Loire-dalen har smilefjesene fått nærmest fritt spillerom.

Ikke alle kameleoner forsøker å gjemme seg vekk. (Foto: Wallpapers13.com)

Mange av oss blir mer rigide med alderen (har jeg hørt). Det memoet nådde aldri fram til Loire-dalens eldste drue. Den ser i stedet ut til å bli mer fleksibel, mer allsidig og ikke minst mer uforutsigbar etter hvert som tiden går. Er den stram eller fruktig? Smaker den voks, ull, melon eller sitrus? Knusktørr eller med litt restsødme? “Such a chameleon of a grape,” sier sommelieren og Chenin-entusiasten Pascaline Lepeltier. Det er i så fall en kameleon som ikke har det minste behov for å gjemme seg vekk. 

Chenin Blanc har sitt opphav og hjemsted i Loire-dalen, og har vært dyrket her siden 800-tallet. Nesten hele denne tiden har den blitt ansett som en høykvalitetsdrue, med solid syre, god lagringskapasitet og evne til å lage både søte og tørre viner. Men etter phylloxeraen på slutten av 1800-tallet ble vinrankene plantet på nytt, med mer fokus på volumproduksjon og lettdrikkelige viner. Slik var det i nesten et århundre. Først på 1980-tallet kom motreaksjonen, gjennom en ny generasjon vinmakere som ønsket seg en sterkere satsing på høy kvalitet og lokal identitet.

Slik ligger vinområdene i Loire-dalen. Anjou og Saumur i rødt, Vouvray i gult lenger øst. Ytterst ved havet produseres Muscadet-vinene, og innerst i landet finner vi Sancerre.

I et lappeteppe av en vinregion som Loire-dalen er lokal identitet lett å finne, men vanskelig å forstå. De tre viktigste underområdene for Chenin Blanc heter Anjou, Saumur og Vouvray, som klamrer seg rundt den buktende Loire-elva fra vest til øst. Disse tre områdene er igjen åsted for et møte mellom tre ulike naturgitte forhold, som alle bestemmer sin del av smaken på vinene.

Grunnlaget (bokstavelig talt) er jordsmonnet, som i likhet med den eldre Anakin Skywalker beveger seg fra den mørke til den lyse siden. Mørk skiferjord strekker seg fra Atlanterhavet og inn til midten av Anjou, der den erstattes av den lyse kalksteinen som kalles tuffeau. Skiferen er varmere, men drenerer vannet bort raskere. Det gir litt tykkere skall og mer strukturerte viner med et smalere aromaspekter. Kalken er kjøligere og holder bedre på vannet. Det gir en jevn modning og rundere og mer aromatiske viner. Tuffeau dominerer faktisk så til de grader i denne delen av Loire at disse steinene også har blitt brukt til å bygge slott, broer og andre byggverk.

Over jordsmonnet flommer havvinden. Atlanterhavets lange klimaklo strekker seg forbi det geologiske skillet i Anjou, avtar gradvis og gir endelig slipp når den er såvidt forbi Saumur. Havlufta er ofte kjølig og kan påvirke temperaturen i en annen retning enn det jordsmonnet gjør. Den gir en lavere og jevnere temperatur. Det påvirker igjen modning og syrenivå.

I tillegg til dette kommer det enorme nettverket av forgreninger og sideelver som renner ut fra hovedelven Loire. Det gir ulike mikroklimaer, skråninger og muligheter for botrytis, et fenomen der druene angripes av en bestemt type råte og gir søte aromaer som er særlig attraktive i dessertvin.

Ingen av de tre kjerneområdene har nødvendigvis gitt Chenin Blanc den oppmerksomheten den fortjener. Det gjelder særlig fødestedet Anjou, som i dag er mest kjent for to av Frankrikes mest klissete roséviner; den litt søte Rosé d’Anjou og den enda søtere Cabernet d’Anjou. Disse to vinene er likefullt populære både i Loire og ellers i Frankrike, selv om de tørre rosévinene fra Provence har tatt over en stadig større andel av markedet. Anjou har likevel ikke gitt opp kampen. “It has been suggested,” skriver vinskribenten Beverley Blanning, “that these rosés could be marketed as a viable alternative to coffee as an afternoon pick-me-up for tired mothers”.

For kvalitetsprodusentene i Anjou kan det være frustrerende at regionen deres i så stor grad er kjent for nettopp disse vinstilene. Deres største fortrinn er at navnet Anjou er mer eller mindre ukjent utenfor Frankrikes grenser. I tillegg inneholder Anjou små lommer av beviselig høy kvalitet. Den viktigste av disse lommene heter Savennières, en kommune som de siste tiårene har utmerket seg for sine stramme, mineralske og strukturerte hvitviner.

Mange i Savennières driver økologisk, og en av årsakene til at de klarer seg så godt uten sprøytemidler har de først blitt klar over de siste årene. Det finnes nemlig en stor bestand av flaggermus i området som spiser insektene på nattetid. I dag gjennomføres det egne tiltak i kommunen for å holde bestanden av flaggermus oppe.

I den andre enden, både geografisk og stilmessig, finnes Vouvray, en underregion som kniver med lillebroren Montlouis sør for elva om å lage de beste Chenin Blanc-vinene fra området. Atlanterhavets vinder når ikke helt inn hit, og selv om jordsmonnet er kjølig er klimaet varmere enn ellers i dalen. Det gir fruktige og myke viner, men varmen øker også sukkernivået i druene og kan potensielt gi et høyere alkoholnivå enn produsentene ønsker. 

Mange stopper derfor gjæringen før den er fullført, noe som har gjort Vouvray til et kjerneområde for halvtørre hvitviner. Hvis du er heldig står det sec eller demi-sec på etiketten, men realiteten er at mange produsenter lar være å merke de halvtørre vinene fordi de vet at konsumentene ofte ønsker tørre stiler. Regelverket gir også produsentene adgang til å variere sukkernivå i vinene fra år til år, basert på hvordan klimaet utvikler seg. Vouvray er et mikro-kaos i det fra før uoversiktlige Loire-landskapet.

Selv om Chenin Blanc har mange ansikter, ligger noen av ansiktstrekkene fast. Chenin Blanc har en skyhøy syre, som både er høy når vinen treffer ganen, og som fortsetter å stige etter at du svelger eller spytter. Det høye syrenivået balanseres av at nesten alle vinene har en aroma av honning eller moden hvit frukt.

Den mest kjente markøren for Chenin Blanc er frukten kvede, som smaker som en blanding av grapefrukt og tørket honningmelon. De aromatiske vinene kan i tillegg smake av fersken og annen moden steinfrukt. De minst aromatiske vil oppleves som mer mineralske. Denne spennvidden ser vi klare spor av i dagens to viner.

Domaine Damien Pinon Vouvray Tuffo 2023 er et klassisk eksempel på en saftig, smaksrik Vouvray. Den har aromaer av honning, cantaloupemelon og fersken, som nærmest flommer ut av glasset. Den har en liten mineralitet som nesten overdøves av frukten. Lang, myk ettersmak. En kremaktig munnfølelse etter fire måneder med jevnlig omrøring på gjærrestene. Her ser vi også et eksempel på Vouvray-tradisjonen med ulikt sødmenivå mellom årgangene. 2023-årgangen har 3,8 gram restsødme, mens den kjøligere 2024-årgangen ligger på omtrent halvparten. Vinen har uansett et høyt nok syrenivå til at den lille sødmen knapt merkes. 

Domaine des Forges Savennières Le Clos du Papillon 2024 er langt mer dempet. Aromaene kommer først og fremst fra hvite frukter som litchi, honningmelon og stjernefrukt, i tillegg til et lett preg av gul frukt. Det er flint, salt og litt bitter grapefrukt. Domaine des Forges har også holdt på en gammel tradisjon i Savennieres der noen av druene gis et lite hint av botrytis selv om vinen skal lages tørr. Så kommer 11 måneder på gjærrester for å myke opp munnfølelsen. Det er en langt smalere aromaprofil enn Vouvray-vinen, men likevel er dette blant de mer aromatiske Savennières-vinene du finner.

Er dette ytterpunktene av Chenin Blanc i Loire-dalen? Antakelig ikke, men hvordan finner man ytterpunktene i et lappeteppe. Noen viner har et preg av våt ull. Andre kan få et snev av bivoks, særlig etter lagring. Et litt tilfeldig cru-system gjør det heller ikke enklere å holde oversikten. For Chenin Blanc finnes det i dag én premier cru og én grand cru i Loire, begge for de strålende dessertvinene som produseres langs sideelven Layon i Anjou. Savennières ligger nærmest å kapre nye grand cru-klassifiseringer for to av sine vinmarker, men også Brézé i Saumur og lillebror Montlouis sør for Vouvray lager stadig bedre viner.

Men ofte er det produsentene selv som motsetter seg et for stramt regelverk. De ønsker friheten til å gjøre sine egne vurderinger fra år til år. Selv i Savennières, som nå er verdenskjent for sine tørre Chenin Blanc-viner, har produsentene teknisk sett muligheten til å lage søtere viner om de ønsker det.

Skilt ved fødselen? Pascaline Lepeltier og Martin Kolberg. Kolberg til høyre.

Frihetsgraden er en del av historien, og kanskje er denne uforutsigbarheten med på å gjøre vinene mer spennende og fristende for flere. Stadig flere sommelierer og andre vinpersonligheter utroper nå Chenin Blanc til sin favoritt, og den nevnte Pascaline Lepeltier har startet en egen liten bevegelse med slagordet “chenincheninchenin”, en slags upscale-versjon av Martin Kolbergs kjente kamprop “fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”.

Allsidigheten har uansett vært en viktig del av Chenin Blancs særpreg. Den har ennå ikke ført til at utviklingen har stoppet opp. Kanskje tvert imot. I så fall kan Loire-dalens eldste drue fortsatt ha noen rebelske ungdomstider foran seg.

* Vil du vite mer? I så fall anbefales “Wines of the Loire Valley” av Beverley Blanning. Den kan bestilles i papirversjon hos norske bokhandlere og finnes også i Kindle-versjon.

Neste gang: Champagne fra Côte des Bar smaker noe.

Albariño: Sommer, salt og sitronskall

Vin 1: Zarate Albariño 2024

Pris: 279,90

Varenr: 309001

Vin 2: La Val Albariño 2023

Pris: 249,90

Varenr: 15789401

Mange av pergolaene i Rías Baixas strekker seg nesten helt ned til vannet. (Foto: Xurxo Lobato / CRDO Rías Baixas)

Albariño smaker noe. Sitrus og syre. Gul blomst og tropisk frukt. Drueskall som kan stå i en storm. Og så er det salt, da. Eller er det egentlig det?

Det er noe svevende med Albariño. I det spanske fjordområdet Rias Baixas er vinrankene flettet i pergolaer og utgjør en form for hengende hager. Det gjør at den friske vinden fra Atlanterhavet får flomme fritt rundt drueklasene. Vinden fjerner råte og muggsopp og andre fareelementer som ellers kan ramme vindruer i fuktige områder.

I gamle dager kunne man til og med ha griser gående og diverse buskvekster voksende under pergolaene. Det har gitt en mulighet til å drive landbruk i to etasjer. Hvert kvadrat med drueplanter er en arealeffektiv hybel med hems.

Fjordlandskapet og nærheten til havet har bydd på to andre særtrekk. Historisk sett har mennene vært på havet mens kvinnene har drevet småbrukene. Det har ført til at Rias Baixas selv i dag har en høyere andel kvinnelige vinmakere enn mange andre regioner. Den lange og komplekse kystlinjen har også gjort denne delen av Galicia populær for smuglere. Bare i fjor konfiskerte politiet 11 tonn kokain fra skip og ubåter i området. Smuglingen er faktisk så velkjent at det finnes en egen Netflix-serie om fenomenet (dessverre deaktivert i Norge akkurat nå).

Historien om Rias Baixas er egentlig helt ute av synk. Pergola-systemet har vært i bruk her siden middelalderen, men den offisielle vinregionen er mindre enn førti år gammel. Bodegas Zarate, en av de viktigste produsentene, har dyrket vin i mer enn tre hundre år, men de ble ikke pionerer før på 1950-tallet. Druene henger høyt i pergolaene for å beskytte dem mot fukt og råte fra sjølufta, men flere av vinmarkene går nesten ned til bredden av sjøen de skal beskyttes mot. I tillegg er Rias Baixas et furet og værbitt landområde, plassert i sydenlandet Spania. Hele stedet er fullt av motsetninger.

I dette landskapet har Albariño eksistert i minst tusen år. Opprinnelig trodde man at navnet, der alba betyr hvit og riño kunne gi en kobling til Rhinen, betød at druen var i slekt med Riesling, og at vinrankene ble fraktet hit av pilgrimer på vei til Santiago de Compostela. Men vitenskapen har en tendens til å motbevise pilgrim-relaterte myter. I dag viser DNA-analyser at Albariño ikke er i slekt med Riesling i det hele tatt, men har hele sitt opphav og sin familie i dette området i Nordvest-Spania. 

Ernesto Zarate i midten med vinnertrofeet, mens Bernardino Quintanillo (med solbriller) aksepterer nederlaget. (Foto: Wines of Galicia)

Men selv om Albariño har vært en del av familien, har den aldri sittet på enden av bordet. Det endret seg rundt 1950, da Ernesto Zarate og Bernardino Quintanillo startet en mer eller mindre vennskapelig rivalisering om hvem som kunne lage den beste vinen basert utelukkende på Albariño. Snart tok de kampen ut i gatene, som det heter. De organiserte en vinsmaking i den dengang fattige kystbyen Cambados. De ble en årlig happening i Rias Baixas. Zarate vant tre år på rad. 

Så gjennomførte Zarate et PR-grep Don Draper ville vært stolt av. Han trakk vinene sine fra konkurransen og erklærte at han ikke ville vende tilbake før minst én annen produsent hadde nådd hans nivå. Konkurransen har fortsatt, i dag under navnet Festa do Albariño, men ingen annen produsent har gjentatt Zarates seiersrekke. I mer enn sytti år har Bodegas Zarate latt være å konkurrere, og dermed opprettholdt ideen om at de - i likhet med druerankene - henger litt høyere enn omgivelsene.

Det var ikke tilfeldig at Albariño ble valgt til familieoverhode blant druene i Rias Baixas. Loureiro, Treixadura og andre fettere og nevøer kunne tilby frukt, fylde eller struktur, men bare Albariño kunne gjøre alt på én gang (sett inn valgfri sjokoladeegg-referanse her). Albariño gir aromaer av fersken, melon og sitrus. Den smaker hvit og gul blomst og noen ganger litt parfyme. Den holder godt på syren og er stabil under gjæring. Den har tykt skall, noe som gir enda en fordel når den skal stå imot angrep fra mugg og råte. Det er en drømmedrue i et hardbarket landskap.

Det som gjør at man overlever blir fort en del av ens grunnleggende identitet. Skallet er ikke bare en livvest, det er også en markør. Det gir vinen ørlite mer farge enn mange andre hvitviner. Men det viktigste bidraget ligger i smaken. Drueskallet gir vinen det vi kaller fenolsk bitterhet. 

Bitterhet i vin kan ta mange former. Den kan smake som sur kaffe eller overtrukket te. Den kan smake som hvit mandel eller grønn stilk. Bitterheten i Albariño smaker som skallet på en sitron. Det er en fruktig bitterhet. 

Over alt dette ligger det et lite lag av salt. Salinitet er en del av smakskomplekset mineralitet, som i vinverdenen er i ferd med å bli et lite minefelt. Det skyldes blant annet at opphavet til disse aromaene ser ut til å være helt kontraintuitiv. Havnære områder lager viner med saltsmak, men det skyldes ikke at sjøsprøyten blander seg direkte inn i druemosten. Hvitviner som vokser på kalkstein smaker kalk, kritt og flint, men det ser ut til å ha lite med selve steinene å gjøre. I stedet kan disse aromaene skyldes en kombinasjon av syrenivå, vannstress, fruktmodning og næringsstoffer. Akkurat som at vinene verken inneholder fersken, melon eller blomst, inneholder de heller ikke salt. De bare smaker sånn. Det beste er å akseptere det og gå videre.

De fem underregionene i Rías Baixas.

Rias Baixas er inndelt i fem underområder, som på ingen måte er likeverdige. Det største området, Val do Salnes, står for to tredjedeler av produksjonen. Det nest største, Condado do Tea, står for nærmere en fjerdedel. Kanskje har du hørt om O Rosal, som gir fruktige viner, ofte laget på mer enn én drue. De to siste, Sotomayor og Ribeira do Ulla, er langt sjeldnere å se.

Val do Salnes er mest eksponert mot havet. Det er kjølig, fuktig og maritimt. Condado do Tea ligger lengst sør og lengst inn i landet. Der er det varmere og tørrere. Fra disse to områdene kommer dagens to viner. De representerer ytterpunktene i Rias Baixas – riktignok ytterpunkter på nivå med da Knut Arild Hareide fortalte at han hører på “alt fra Sigvart Dagsland til Bjørn Eidsvåg”.

Zarate Albariño 2024 er fra Val do Salnes, laget av pionérens etterkommere. Smaken er gul og hvit. Det er plomme, fersken og blomster. Zarate har vært skånsom med skallkontakten, og bitterheten er minimal. Det er høy syre, som i alle viner fra dette området. Det er salt. Den er laget for sommerdager på terrassen med østers og annen sjømat man kan plukke i vannkanten.

La Val Albariño 2023 er mer av en nykommer fra Condado do Tea. I likhet med mange andre moderne produsenter – særlig de som ligger i betryggende avstand til havet – har de tonet ned bruken av pergola og funnet andre måter å unngå fuktskader på. Klimaet gjør at frukten er gul og oransje, samtidig som syren er litt lavere. Også her er det salt. Og det er mer bitterhet enn i Zarates vin. La Val lar 40% av druemosten ha fire timers kontakt med drueskallet under gjæringen. Som så ofte ellers i livet er bitterheten kalkulert og selvvalgt.

Bitterheten gir motstand. Den gir en liten reduksjon i terrassefaktoren. Men den gjør også vinen vennligere innstilt til litt fløte i sausen eller litt stekeskorpe fra grillen. Dagens to viner har forskjellig klima og ulik avstand til havet, men likevel er det vinmakerens beslutning om skallkontakt som utgjør den viktigste forskjellen.

Dagens to viner skraper bare i (den ganske tykke) overflaten i Rias Baixas. Under overflaten er det vinmakernes beslutninger og utprøvinger som dominerer. En økende andel viner lagres nå en periode på gjærrestene, noe som gir økt fylde og litt rundere syre. Noen lar vinene ligge litt på eikefat. Både musserende vin og oransjevin utgjør en voksende - dog liten - andel av produksjonen.

Rias Baixas er ung vinregion med bokstavelig talt dype røtter. Men mellom det svevende og det jordnære er det god plass til nye pionérer. Livet under overflaten kan være vel så spennende. Det får bli tema for en senere artikkel.

Neste gang: Chenin Blanc smaker noe.