Albariño: Sommer, salt og sitronskall

Vin 1: Zarate Albariño 2024

Pris: 279,90

Varenr: 309001

Vin 2: La Val Albariño 2023

Pris: 249,90

Varenr: 15789401

Mange av pergolaene i Rías Baixas strekker seg nesten helt ned til vannet. (Foto: Xurxo Lobato / CRDO Rías Baixas)

Albariño smaker noe. Sitrus og syre. Gul blomst og tropisk frukt. Drueskall som kan stå i en storm. Og så er det salt, da. Eller er det egentlig det?

Det er noe svevende med Albariño. I det spanske fjordområdet Rias Baixas er vinrankene flettet i pergolaer og utgjør en form for hengende hager. Det gjør at den friske vinden fra Atlanterhavet får flomme fritt rundt drueklasene. Vinden fjerner råte og muggsopp og andre fareelementer som ellers kan ramme vindruer i fuktige områder.

I gamle dager kunne man til og med ha griser gående og diverse buskvekster voksende under pergolaene. Det har gitt en mulighet til å drive landbruk i to etasjer. Hvert kvadrat med drueplanter er en arealeffektiv hybel med hems.

Fjordlandskapet og nærheten til havet har bydd på to andre særtrekk. Historisk sett har mennene vært på havet mens kvinnene har drevet småbrukene. Det har ført til at Rias Baixas selv i dag har en høyere andel kvinnelige vinmakere enn mange andre regioner. Den lange og komplekse kystlinjen har også gjort denne delen av Galicia populær for smuglere. Bare i fjor konfiskerte politiet 11 tonn kokain fra skip og ubåter i området. Smuglingen er faktisk så velkjent at det finnes en egen Netflix-serie om fenomenet (dessverre deaktivert i Norge akkurat nå).

Historien om Rias Baixas er egentlig helt ute av synk. Pergola-systemet har vært i bruk her siden middelalderen, men den offisielle vinregionen er mindre enn førti år gammel. Bodegas Zarate, en av de viktigste produsentene, har dyrket vin i mer enn tre hundre år, men de ble ikke pionerer før på 1950-tallet. Druene henger høyt i pergolaene for å beskytte dem mot fukt og råte fra sjølufta, men flere av vinmarkene går nesten ned til bredden av sjøen de skal beskyttes mot. I tillegg er Rias Baixas et furet og værbitt landområde, plassert i sydenlandet Spania. Hele stedet er fullt av motsetninger.

I dette landskapet har Albariño eksistert i minst tusen år. Opprinnelig trodde man at navnet, der alba betyr hvit og riño kunne gi en kobling til Rhinen, betød at druen var i slekt med Riesling, og at vinrankene ble fraktet hit av pilgrimer på vei til Santiago de Compostela. Men vitenskapen har en tendens til å motbevise pilgrim-relaterte myter. I dag viser DNA-analyser at Albariño ikke er i slekt med Riesling i det hele tatt, men har hele sitt opphav og sin familie i dette området i Nordvest-Spania. 

Ernesto Zarate i midten med vinnertrofeet, mens Bernardino Quintanillo (med solbriller) aksepterer nederlaget. (Foto: Wines of Galicia)

Men selv om Albariño har vært en del av familien, har den aldri sittet på enden av bordet. Det endret seg rundt 1950, da Ernesto Zarate og Bernardino Quintanillo startet en mer eller mindre vennskapelig rivalisering om hvem som kunne lage den beste vinen basert utelukkende på Albariño. Snart tok de kampen ut i gatene, som det heter. De organiserte en vinsmaking i den dengang fattige kystbyen Cambados. De ble en årlig happening i Rias Baixas. Zarate vant tre år på rad. 

Så gjennomførte Zarate et PR-grep Don Draper ville vært stolt av. Han trakk vinene sine fra konkurransen og erklærte at han ikke ville vende tilbake før minst én annen produsent hadde nådd hans nivå. Konkurransen har fortsatt, i dag under navnet Festa do Albariño, men ingen annen produsent har gjentatt Zarates seiersrekke. I mer enn sytti år har Bodegas Zarate latt være å konkurrere, og dermed opprettholdt ideen om at de - i likhet med druerankene - henger litt høyere enn omgivelsene.

Det var ikke tilfeldig at Albariño ble valgt til familieoverhode blant druene i Rias Baixas. Loureiro, Treixadura og andre fettere og nevøer kunne tilby frukt, fylde eller struktur, men bare Albariño kunne gjøre alt på én gang (sett inn valgfri sjokoladeegg-referanse her). Albariño gir aromaer av fersken, melon og sitrus. Den smaker hvit og gul blomst og noen ganger litt parfyme. Den holder godt på syren og er stabil under gjæring. Den har tykt skall, noe som gir enda en fordel når den skal stå imot angrep fra mugg og råte. Det er en drømmedrue i et hardbarket landskap.

Det som gjør at man overlever blir fort en del av ens grunnleggende identitet. Skallet er ikke bare en livvest, det er også en markør. Det gir vinen ørlite mer farge enn mange andre hvitviner. Men det viktigste bidraget ligger i smaken. Drueskallet gir vinen det vi kaller fenolsk bitterhet. 

Bitterhet i vin kan ta mange former. Den kan smake som sur kaffe eller overtrukket te. Den kan smake som hvit mandel eller grønn stilk. Bitterheten i Albariño smaker som skallet på en sitron. Det er en fruktig bitterhet. 

Over alt dette ligger det et lite lag av salt. Salinitet er en del av smakskomplekset mineralitet, som i vinverdenen er i ferd med å bli et lite minefelt. Det skyldes blant annet at opphavet til disse aromaene ser ut til å være helt kontraintuitiv. Havnære områder lager viner med saltsmak, men det skyldes ikke at sjøsprøyten blander seg direkte inn i druemosten. Hvitviner som vokser på kalkstein smaker kalk, kritt og flint, men det ser ut til å ha lite med selve steinene å gjøre. I stedet kan disse aromaene skyldes en kombinasjon av syrenivå, vannstress, fruktmodning og næringsstoffer. Akkurat som at vinene verken inneholder fersken, melon eller blomst, inneholder de heller ikke salt. De bare smaker sånn. Det beste er å akseptere det og gå videre.

De fem underregionene i Rías Baixas.

Rias Baixas er inndelt i fem underområder, som på ingen måte er likeverdige. Det største området, Val do Salnes, står for to tredjedeler av produksjonen. Det nest største, Condado do Tea, står for nærmere en fjerdedel. Kanskje har du hørt om O Rosal, som gir fruktige viner, ofte laget på mer enn én drue. De to siste, Sotomayor og Ribeira do Ulla, er langt sjeldnere å se.

Val do Salnes er mest eksponert mot havet. Det er kjølig, fuktig og maritimt. Condado do Tea ligger lengst sør og lengst inn i landet. Der er det varmere og tørrere. Fra disse to områdene kommer dagens to viner. De representerer ytterpunktene i Rias Baixas – riktignok ytterpunkter på nivå med da Knut Arild Hareide fortalte at han hører på “alt fra Sigvart Dagsland til Bjørn Eidsvåg”.

Zarate Albariño 2024 er fra Val do Salnes, laget av pionérens etterkommere. Smaken er gul og hvit. Det er plomme, fersken og blomster. Zarate har vært skånsom med skallkontakten, og bitterheten er minimal. Det er høy syre, som i alle viner fra dette området. Det er salt. Den er laget for sommerdager på terrassen med østers og annen sjømat man kan plukke i vannkanten.

La Val Albariño 2023 er mer av en nykommer fra Condado do Tea. I likhet med mange andre moderne produsenter – særlig de som ligger i betryggende avstand til havet – har de tonet ned bruken av pergola og funnet andre måter å unngå fuktskader på. Klimaet gjør at frukten er gul og oransje, samtidig som syren er litt lavere. Også her er det salt. Og det er mer bitterhet enn i Zarates vin. La Val lar 40% av druemosten ha fire timers kontakt med drueskallet under gjæringen. Som så ofte ellers i livet er bitterheten kalkulert og selvvalgt.

Bitterheten gir motstand. Den gir en liten reduksjon i terrassefaktoren. Men den gjør også vinen vennligere innstilt til litt fløte i sausen eller litt stekeskorpe fra grillen. Dagens to viner har forskjellig klima og ulik avstand til havet, men likevel er det vinmakerens beslutning om skallkontakt som utgjør den viktigste forskjellen.

Dagens to viner skraper bare i (den ganske tykke) overflaten i Rias Baixas. Under overflaten er det vinmakernes beslutninger og utprøvinger som dominerer. En økende andel viner lagres nå en periode på gjærrestene, noe som gir økt fylde og litt rundere syre. Noen lar vinene ligge litt på eikefat. Både musserende vin og oransjevin utgjør en voksende - dog liten - andel av produksjonen.

Rias Baixas er ung vinregion med bokstavelig talt dype røtter. Men mellom det svevende og det jordnære er det god plass til nye pionérer. Livet under overflaten kan være vel så spennende. Det får bli tema for en senere artikkel.

Neste gang: Chenin Blanc smaker noe.