Chenin Blanc fra Loire: Mineraler, melon og litt kameleon

Vin 1: Domaine Damien Pinon Vouvray Tuffo 2023

Pris: 269,90

Varenr: 16549901

Vin 2: Domaine des Forges Savennières Le Clos du Papillon 2024

Pris: 359,00

Varenr: 19393201

Vinmarkene i Savennières strekker seg ned mot Loire-dalen. (Foto: Vins des Savennières)

Chenin Blanc fra Loire smaker noe. Hvit frukt og honning. Mineraler og melon. Den mystiske frukten kvede. Chenin Blanc er en drue med mange ansikter, og i Loire-dalen har smilefjesene fått nærmest fritt spillerom.

Ikke alle kameleoner forsøker å gjemme seg vekk. (Foto: Wallpapers13.com)

Mange av oss blir mer rigide med alderen (har jeg hørt). Det memoet nådde aldri fram til Loire-dalens eldste drue. Den ser i stedet ut til å bli mer fleksibel, mer allsidig og ikke minst mer uforutsigbar etter hvert som tiden går. Er den stram eller fruktig? Smaker den voks, ull, melon eller sitrus? Knusktørr eller med litt restsødme? “Such a chameleon of a grape,” sier sommelieren og Chenin-entusiasten Pascaline Lepeltier. Det er i så fall en kameleon som ikke har det minste behov for å gjemme seg vekk. 

Chenin Blanc har sitt opphav og hjemsted i Loire-dalen, og har vært dyrket her siden 800-tallet. Nesten hele denne tiden har den blitt ansett som en høykvalitetsdrue, med solid syre, god lagringskapasitet og evne til å lage både søte og tørre viner. Men etter phylloxeraen på slutten av 1800-tallet ble vinrankene plantet på nytt, med mer fokus på volumproduksjon og lettdrikkelige viner. Slik var det i nesten et århundre. Først på 1980-tallet kom motreaksjonen, gjennom en ny generasjon vinmakere som ønsket seg en sterkere satsing på høy kvalitet og lokal identitet.

Slik ligger vinområdene i Loire-dalen. Anjou og Saumur i rødt, Vouvray i gult lenger øst. Ytterst ved havet produseres Muscadet-vinene, og innerst i landet finner vi Sancerre.

I et lappeteppe av en vinregion som Loire-dalen er lokal identitet lett å finne, men vanskelig å forstå. De tre viktigste underområdene for Chenin Blanc heter Anjou, Saumur og Vouvray, som klamrer seg rundt den buktende Loire-elva fra vest til øst. Disse tre områdene er igjen åsted for et møte mellom tre ulike naturgitte forhold, som alle bestemmer sin del av smaken på vinene.

Grunnlaget (bokstavelig talt) er jordsmonnet, som i likhet med den eldre Anakin Skywalker beveger seg fra den mørke til den lyse siden. Mørk skiferjord strekker seg fra Atlanterhavet og inn til midten av Anjou, der den erstattes av den lyse kalksteinen som kalles tuffeau. Skiferen er varmere, men drenerer vannet bort raskere. Det gir litt tykkere skall og mer strukturerte viner med et smalere aromaspekter. Kalken er kjøligere og holder bedre på vannet. Det gir en jevn modning og rundere og mer aromatiske viner. Tuffeau dominerer faktisk så til de grader i denne delen av Loire at disse steinene også har blitt brukt til å bygge slott, broer og andre byggverk.

Over jordsmonnet flommer havvinden. Atlanterhavets lange klimaklo strekker seg forbi det geologiske skillet i Anjou, avtar gradvis og gir endelig slipp når den er såvidt forbi Saumur. Havlufta er ofte kjølig og kan påvirke temperaturen i en annen retning enn det jordsmonnet gjør. Den gir en lavere og jevnere temperatur. Det påvirker igjen modning og syrenivå.

I tillegg til dette kommer det enorme nettverket av forgreninger og sideelver som renner ut fra hovedelven Loire. Det gir ulike mikroklimaer, skråninger og muligheter for botrytis, et fenomen der druene angripes av en bestemt type råte og gir søte aromaer som er særlig attraktive i dessertvin.

Ingen av de tre kjerneområdene har nødvendigvis gitt Chenin Blanc den oppmerksomheten den fortjener. Det gjelder særlig fødestedet Anjou, som i dag er mest kjent for to av Frankrikes mest klissete roséviner; den litt søte Rosé d’Anjou og den enda søtere Cabernet d’Anjou. Disse to vinene er likefullt populære både i Loire og ellers i Frankrike, selv om de tørre rosévinene fra Provence har tatt over en stadig større andel av markedet. Anjou har likevel ikke gitt opp kampen. “It has been suggested,” skriver vinskribenten Beverley Blanning, “that these rosés could be marketed as a viable alternative to coffee as an afternoon pick-me-up for tired mothers”.

For kvalitetsprodusentene i Anjou kan det være frustrerende at regionen deres i så stor grad er kjent for nettopp disse vinstilene. Deres største fortrinn er at navnet Anjou er mer eller mindre ukjent utenfor Frankrikes grenser. I tillegg inneholder Anjou små lommer av beviselig høy kvalitet. Den viktigste av disse lommene heter Savennières, en kommune som de siste tiårene har utmerket seg for sine stramme, mineralske og strukturerte hvitviner.

Mange i Savennières driver økologisk, og en av årsakene til at de klarer seg så godt uten sprøytemidler har de først blitt klar over de siste årene. Det finnes nemlig en stor bestand av flaggermus i området som spiser insektene på nattetid. I dag gjennomføres det egne tiltak i kommunen for å holde bestanden av flaggermus oppe.

I den andre enden, både geografisk og stilmessig, finnes Vouvray, en underregion som kniver med lillebroren Montlouis sør for elva om å lage de beste Chenin Blanc-vinene fra området. Atlanterhavets vinder når ikke helt inn hit, og selv om jordsmonnet er kjølig er klimaet varmere enn ellers i dalen. Det gir fruktige og myke viner, men varmen øker også sukkernivået i druene og kan potensielt gi et høyere alkoholnivå enn produsentene ønsker. 

Mange stopper derfor gjæringen før den er fullført, noe som har gjort Vouvray til et kjerneområde for halvtørre hvitviner. Hvis du er heldig står det sec eller demi-sec på etiketten, men realiteten er at mange produsenter lar være å merke de halvtørre vinene fordi de vet at konsumentene ofte ønsker tørre stiler. Regelverket gir også produsentene adgang til å variere sukkernivå i vinene fra år til år, basert på hvordan klimaet utvikler seg. Vouvray er et mikro-kaos i det fra før uoversiktlige Loire-landskapet.

Selv om Chenin Blanc har mange ansikter, ligger noen av ansiktstrekkene fast. Chenin Blanc har en skyhøy syre, som både er høy når vinen treffer ganen, og som fortsetter å stige etter at du svelger eller spytter. Det høye syrenivået balanseres av at nesten alle vinene har en aroma av honning eller moden hvit frukt.

Den mest kjente markøren for Chenin Blanc er frukten kvede, som smaker som en blanding av grapefrukt og tørket honningmelon. De aromatiske vinene kan i tillegg smake av fersken og annen moden steinfrukt. De minst aromatiske vil oppleves som mer mineralske. Denne spennvidden ser vi klare spor av i dagens to viner.

Domaine Damien Pinon Vouvray Tuffo 2023 er et klassisk eksempel på en saftig, smaksrik Vouvray. Den har aromaer av honning, cantaloupemelon og fersken, som nærmest flommer ut av glasset. Den har en liten mineralitet som nesten overdøves av frukten. Lang, myk ettersmak. En kremaktig munnfølelse etter fire måneder med jevnlig omrøring på gjærrestene. Her ser vi også et eksempel på Vouvray-tradisjonen med ulikt sødmenivå mellom årgangene. 2023-årgangen har 3,8 gram restsødme, mens den kjøligere 2024-årgangen ligger på omtrent halvparten. Vinen har uansett et høyt nok syrenivå til at den lille sødmen knapt merkes. 

Domaine des Forges Savennières Le Clos du Papillon 2024 er langt mer dempet. Aromaene kommer først og fremst fra hvite frukter som litchi, honningmelon og stjernefrukt, i tillegg til et lett preg av gul frukt. Det er flint, salt og litt bitter grapefrukt. Domaine des Forges har også holdt på en gammel tradisjon i Savennieres der noen av druene gis et lite hint av botrytis selv om vinen skal lages tørr. Så kommer 11 måneder på gjærrester for å myke opp munnfølelsen. Det er en langt smalere aromaprofil enn Vouvray-vinen, men likevel er dette blant de mer aromatiske Savennières-vinene du finner.

Er dette ytterpunktene av Chenin Blanc i Loire-dalen? Antakelig ikke, men hvordan finner man ytterpunktene i et lappeteppe. Noen viner har et preg av våt ull. Andre kan få et snev av bivoks, særlig etter lagring. Et litt tilfeldig cru-system gjør det heller ikke enklere å holde oversikten. For Chenin Blanc finnes det i dag én premier cru og én grand cru i Loire, begge for de strålende dessertvinene som produseres langs sideelven Layon i Anjou. Savennières ligger nærmest å kapre nye grand cru-klassifiseringer for to av sine vinmarker, men også Brézé i Saumur og lillebror Montlouis sør for Vouvray lager stadig bedre viner.

Men ofte er det produsentene selv som motsetter seg et for stramt regelverk. De ønsker friheten til å gjøre sine egne vurderinger fra år til år. Selv i Savennières, som nå er verdenskjent for sine tørre Chenin Blanc-viner, har produsentene teknisk sett muligheten til å lage søtere viner om de ønsker det.

Skilt ved fødselen? Pascaline Lepeltier og Martin Kolberg. Kolberg til høyre.

Frihetsgraden er en del av historien, og kanskje er denne uforutsigbarheten med på å gjøre vinene mer spennende og fristende for flere. Stadig flere sommelierer og andre vinpersonligheter utroper nå Chenin Blanc til sin favoritt, og den nevnte Pascaline Lepeltier har startet en egen liten bevegelse med slagordet “chenincheninchenin”, en slags upscale-versjon av Martin Kolbergs kjente kamprop “fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”.

Allsidigheten har uansett vært en viktig del av Chenin Blancs særpreg. Den har ennå ikke ført til at utviklingen har stoppet opp. Kanskje tvert imot. I så fall kan Loire-dalens eldste drue fortsatt ha noen rebelske ungdomstider foran seg.

* Vil du vite mer? I så fall anbefales “Wines of the Loire Valley” av Beverley Blanning. Den kan bestilles i papirversjon hos norske bokhandlere og finnes også i Kindle-versjon.

Neste gang: Champagne fra Côte des Bar smaker noe.